Ja, det var sånn det føltes. Vi jublet, alle vi delte det med jublet. Etter godt over 2,5 år med prøving satt endelig spiren, og vi skulle på nytt få en liten en. Dere skjønner det at for oss er det ikke bare å knipse i fingrene, så er vi gravide. Nei, her må det en stor porsjon med tålmodighet og flaks til, og at vi har klart å få dem barna vi har fått er et mirakel. I følge legene skulle det ikke være håp om at vi kom til å få noen uten prøverør. Men der satt den da, for tredje gang, og som sagt: alle hjerter gledet seg. Desverre var lykken kortvarig, og på UL i uke 10 viste det seg at det ikke var liv, og jeg hadde en MA. Dette kan ikke sammenliknes med å miste Sindre, men alikevel følte jeg at jeg nok en gang ble lurt. Alle drømmene jeg hadde klart å få på denne tiden ble brått knust. Det ble sykehusinnleggelse og medisinks abort, og som alltid med min kropp ble det komplikasjoner og store smerter. Nå har det gått 3,5 uke, og jeg legger dette bak meg, og ser fremover. Dere skjønner det, at nå har vi endelig blitt lovet prøverørsforsøk. Jeg gruer meg til hormoner, uttak og innsetting av egg, men vi er endelig et skritt nermere at prinsessa vår skal få levende søsken, og er det noe jeg ønsker av hele mitt hjerte så er det akkurat det.
Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal skrive noe her inne om dette temaet, men for å være helt ærlig så er jeg så lei av alt som er tabu, og som skal ties ihjel. Det å slite med å få barn er noe som rammer mange mange flere enn man tror. Jeg føler så ofte at det er to ting som man ikke skal prate om, nemlig det at man har mistet barn, eller det at man sliter med å få barn, og sorgen rundt det. Hver gang jeg har kommet over et blogginnlegg eller sett andre som har stått frem med hvordan det er å være ufrivillig barnløs har jeg klappet i hendene, og tenk at "det er bra at noen tør å si noe!". Nå har jeg tenkt å ta bladet fra munnen, og dele min historie med dere, og fra nå av vil ikke denne bloggen bare handle om sorgen over å miste et barn, men også veien frem mot å få et nytt.
