Andrèa var jo bare rett over to år da lille-Sindre-min ble til en engel. Man tror at så små barn glemmer fort, men den gang ei. Ihvertfall så har ikke min prinsesse gjort det.. På søndag hadde jeg besøk av noen venninner, og Andrèa satt på rommet sitt og lekte da jeg plutselig hørte sår barnegråt. Da jeg kom inn til henne satt hun å så på bilde av lillebroren sin mens hun gråt og gråt.. "Men kjære lille jenta mi, hvorfor er du så lei deg?" Hun kikket på meg mens tårene trillet.. "Jeg savner lillebroren min!" Hun ristet i armene mine, og mammahjertet mitt verket for den lille jenta mi som hadde det så vondt. Etter løfter om at vi skulle reise til lillebror bare pappa kom hjem fra jobben roet hun seg ned, og etter enda flere løfter om TV-titting og is virket alt helt i orden. Jeg hadde fremdeles besøk da Eldar kom hjem fra jobben, så han tok med seg Andrèa alene. Glad og fornøyd tuslet hun avgårde med sandalene sine i den ene handa, og lys som lillebror skulle få i den andre.
Sandalene hadde blitt plassert foran steinen hans så "lillebror kunne se dem", lysene ble tent og hun hadde danset og sunget for han. Da dem skulle gå hadde hun sagt:
"Men pappa, det er ikke denne lillebroren jeg savner.. Jeg savner lillebroren min som jeg kunne kose med.."
Hun trodde at da lillebror ble borte så fikk hun en ny lillebror som var en stein, og det var jo ikke den nye lillebroren hun ville ha.. Pappaen måtte ta den tunge samtalen om at lillebror ligger i jorden der, og at steinen er for at alle skal se at det er der lillebror ligger. Det er ikke greit å være liten og skulle forstå alt, og det er heller ikke så greit å være mamma når jeg ikke bare kan blåse bort smerten og sette på et plaster..
Vi er mange som savner deg, elskede engel.
