fredag 23. juli 2010

En god dag.

Merkelig hvor godt det er å skrive her igjen etter at jeg fikk tatt meg selv i nakken, og skrivd her i natt..
I dag har jeg hatt en veldig god dag med cafèbesøk og venninnetid. Åh, det var så godt å komme seg ut litt. Bare meg uten mann og barn. Selvfølgelig elsker jeg å være sammen med Andrèa. Jeg pleier å ha henne med over alt, men noen ganger så er det godt å kunne være sammen med venner og prate om hva man vil uten at det er noen små ører som lytter. Jeg føler meg så lett til sinns nå, jeg har fått lettet på lokket og fått pratet om så mye. Og Linn, ja hun bare lytter uten å avbryte. Hun gir meg ikke følelsen av at jeg klager, hun bare lytter og forstår. Jeg føler meg så mye lettere enn jeg har gjort på lenge, akkurat som om at jeg har fått en stor innsprøytning med energi og glede!

Eldar henter Andrèa i barnehagen nå, så bare hun kommer inn døren om tre minutter skal vi ha en kosedag med pølsespising og spilling, for det synes hun at er så stas. Åh, som jeg kjenner at jeg gleder meg!

Noen ord fra denne kanten..

Etter at veldig mange har kommentert at det er det lenge siden jeg har skrivd, så fant jeg ut at det var på tide å ta seg selv i nakken her. Jeg lovte lille Sindre-min det da jeg startet å blogge at det skulle være en ærlig fortelling om hvordan det er å være englemamma,og akkurat dette innlegget er nok det..

Den siste tiden har vært så som så. Vi hadde jo først en veldig fin ferie hvor vi koste oss masse med fint vær, leking, bading og is-spising! Jeg har ikke tall på hvor mange fløteis som var formet som et smilende fjes Andrèa fikk i seg, men det var ikke få. Dere skjønner det at hun ble jo så glad i magen av å spise "smile-is"!
Dagene på telttur brukte vi til å leke på lekeplassen, gå turer eller ligge ved bassengkanten å kose oss. (les: jeg slikket sol, mens Eldar og Andrèa badet). En veldig avslappende ferie.

Reaksjonene begynte mere da vi kom hjem. Tanken på alle dem lykkelige familiene som var der med små barn på Sindre sin alder. Små jenter som passet godt på dem mindre søsknene sine osv osv. Alt hva vi aldri får oppleve med lille Sindre-vår.
Jeg har vært dårlig den siste tiden, mye dårligere enn folk rundt meg ser og skjønner. Jeg har virkelig skjønt at han er borte, han kommer aldri mere tilbake. Den siste tiden har vært preget av tunge tanker, tårer og panikkanfall. I tillegg så føler jeg meg så sint. Jeg visste ikke at det gikk an å ha et sånt sinne i seg. Jeg har bare lyst til å hyle, skrike og kaste ting i veggene. Enkelte dager så føler jeg at det sinnet skal kvele meg, for jeg vet at jeg ikke kan få utløp for det. Det skulle tatt seg ut om jeg stod her og kastet ting veggimellom!
Meg og mannen min var en tur hos legen for et par dager siden, og han sa at en slik sorgfase tok minimum to til tre år. Jeg hadde lyst til å hyle enda høyere. To til tre år??? Alle sier jo at bare det første året er over så er alt så mye bedre. Ja, akkurat ja. Ja, så kalles det for et sørgeår da, men jeg kan skrive under på at det gjorde ikke noe mindre vondt da det hadde gått tolv måneder og en dag enn det gjorde før det hadde gått tolv måneder. Det gjør faktisk ikke så veldig mye mindre vondt nå som det har gått seksten måneder enn hva det gjorde da det hadde gått bare elleve måneder heller. Sorgen går i berg og dalbane, den slår til når man minst venter det.. Så går det bra igjen en lang stund, før man plutselig møter bakken nok en gang.

"Du må komme deg videre!" Komme meg videre, hva vil det si? At jeg skal glemme sønnen min? Det går ikke.. Fra dag en har vi stått på. Vi har tatt med Andrèa på aktiviteter, vi har flyttet, pusset opp.. Eldar startet i ny jobb, jeg tar meg av hus og hjem.. Vi gjør alt en vanlig familie gjør. Hvis det at vi sørger over Sindre vil si at vi ikke har kommet oss videre, så nei, da har vi vel ikke det da. Jeg har søkt hjelp, jeg SKAL begynne i traumebehandling. Bare gi meg litt tid. La meg få være liten og sårbar en stund. La meg få gråte når jeg trenger det.. Bare la meg få være meg med alt det innebærer en liten stund.. Ikke forvent at jeg skal være "sånn eller sånn", ikke prøv å fortelle meg hva jeg føler og hva jeg er klar for.. Det vet jeg vel best selv. Det er MEG som har mistet barnet mitt, det er meg som lever med dette hver dag. La meg få ta skrittene i mitt tempo.. Om det er ett skritt frem og to tilbake, så la det være det. Nei, så kanskje ikke alle vil støtte meg når jeg faller, men bare ikke dytt meg fremover i noe som ikke er mitt tempo..