søndag 16. mai 2010

17 mai.

Jeg har ei ivrig jente som hopper og spretter i senga si til tross for at klokken er over ti på kvelden. Hun gleder seg så ti å se på toget i morgen, skjønt jeg tror skuffelsen blir stor da hun innser at det er et tog av mennesker, og ikke et som kjører på skinner. Dansekjolen som hun kaller det for, henger klar, og hun gleder seg så til å ta den på seg. (bunad. Jeg for min del vet ikke hva jeg skal ha på meg. Planen var bunaden, men siden jeg har lagt sølvet på en så idiotsikker plass at selv ikke jeg kan finne det kan det by på problemer..

I dag har vi vært og ordnet litt hos lille Sindre-min. Andrèa var yr av glede over å få besøke lillebror. "Hei, lillebror.Hei hei hei.Dere må jo si hei til lillebror da, mamma og pappa!. Si hei nå. Hei, hei, hei.." Hun hoppet og spratt, danset og sang.. Så måtte hun kose på lillebror (altså steinen hans). "Dere må også kose på lillebror, for han liker det, da blir han glad. Kos på lillebror da! Også må dere si hei til han." Det gikk i ett der i dag, og på mammaens kinn trillet det store tårer. Hun viser så mye omsorg og kjærlighet for broren sin, det er så rørende å se, samtidig at det er så vondt å vite at alt hun kan gjøre er å kose på steinen hans.
Vi skal besøke han i morgen tidlig også, slik at han får flagg, og vi får ønsket han en fin 17. mai.

Ønsker dere alle en flott dag!

Klem fra

fredag 7. mai 2010

Når solen ikke skinner.

Jeg fikk ikke ro på meg, klarte ikke å sove. Det var ett eller annet jeg ikke fikk tak på, noe var galt.. Jeg ga opp forsøket på søvn, så jeg stod opp og dusjet før jeg lagde frokost og smurte niste til Andrèa. Rusler inn på rommet hennes, hadde en gretten unge som ikke likte å bli vekt, fikk stelt henne etter mye om og men, og sendt henne i barnehagen.. Fikk fremdeles ikke ro på meg, så fant ut at jeg skulle være fornuftig. Fikk ringt tannlegen og sagt at jeg fremdeles ikke var bra etter å ha operert ut en visdomstann to uker før. Fikk beskjed om å komme ut for sjekk.. Tannlegeskrekk! Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle begynne å bite negler, men kom frem til at det var dumt siden jeg aldri har gjort det før.. Vel plassert i tannlegestolen.. Jeg frøys, svettet og skalv om hverandre. Betennelse, jeg bannet. Dytte antibiotika oppi såret, jeg bannet enda høyere.

Ferdg hos tannlegen durte vi avgårde for å handle blomster, nå skulle jeg endelig få plantet hos lille Sindre-min. Var innom fem forskjellige plasser, men fant ingen ting jeg likte. Ble sur og gretten, ga opp og reiste hjem. Fremdeles urolig i kroppen, så jeg la meg for å hvile litt. Trengte en pause fra alt. Våknet etter noen timer, like urolig. Reiste til frisøren så Eldar og Andrèa fikk klipt seg. (Andrèa har nå hår til rett under haka, kjempe fin! :) ).På veien hjem kom beskjeden : bestefar hadde fått hjerneslag. Snille, gode bestefaren min. Mistet taleevnen, lammelser på ene siden av kroppen. Mamma og to av søstrene mine reiser oppover til dem på mandag og blir der noen dager. Jeg hadde bestemt meg for å være, men jeg vet ikke om jeg klarer. Tanken på å sette beina på sykehuset gjør meg uvel. Jeg får minner fra da Sindre døde. Ringte mamma i stad og gråt. "jeg klarer ikke å være med på sykehuset mamma, jeg bare klarer ikke.."

I tillegg var det fem år siden min kjære fetter valgte å forlate oss i går. Han var bare et halvt år yngre enn meg, og hadde hele livet foran seg. Du er savnet, Anders!

I dag er humøret heller labert. Eldar jobber, Andrèa sitter foran TV og hoster, mens jeg venter på oppdateringer om bestefar. Måtte vi bare ha lykken med oss denne gangen!




torsdag 6. mai 2010

Barnehagens største sipp..

Forrige uke måtte jeg krype til korset i barnehagen og be om at Andrèa kunne flyttes over på avdelingen hun skal begynne på i august, fordi det er så tøft for meg å hele tiden skulle se alle dem små barna på samme alder som lille Sindre-min skulle vært på. Jeg knakk som en fyrstikk, og gråt så både snørr og tårer rant. Hun jeg pratet med tok det heldigvis veldig pent, mens jeg selv stod der og følte meg som en stor tulling. Uheldigvis var det ikke plass til Andrèa på den andre avdelingen enda, men nå har jeg avtale med barnehagetantene på hennes avdeling om at dem møter meg i døren når jeg leverer henne, og at dem leverer henne til meg i døra når hun skal hjem igjen slik at jeg skal slippe å se alle disse små barna hele tiden.. Så i stad skjedde det igjen, hun ene barnehagetanta kom ut,la hun armene rundt meg og ga meg en klem.. Da flommet tårene over igjen, og jeg måtte bare gå for og ikke sette igang med hylingen også.. Vi kan vel trygt si at jeg er barnehagens største sipp!