I to timer nå har jeg sitti i sofaen alene mens tårene har trillet. Dette er en av dem dagene hvor savnet er så stor..
Men så begynner jeg å tenke..Jeg har fått oppleve det største av alt, nemlig å få bli mamma. Ikke bare en gang, men to ganger! Okei, så har jeg ikke vært så heldig med alt da. Det å være alvorlig syk, og ikke kunne være hjemme med min nyfødte datter, det var tøft. Jeg skal ikke nekte for at jeg felte mange tårer den gangen.. Men jeg ble frisk, jeg kom hjem igjen. Så mot alle odds fikk vi et barn til. Legene var ikke entusiastiske over at jeg vagte å fullføre svangerskapet, men jeg gjorde det alikevel. Vi kom oss i mål noen uker før planen, men hva gjorde vel det så lenge vi fikk en frisk og velskapt liten sønn? Plutselig satt vi der med to små, perfekte barn. Det var som om at det var jul, nyttår og bursdag på en gang!
Lykken var kortvarig, vi vet jo alle hva som skjedde.. Men til poenget her: har jeg egentlig rett til å klage? Jeg fikk lov til å bli kjent med en fantastisk nydelig liten gutt med store blå øyne, og kløft i haka. Han lagde godlyder ved "matfatet", kastet på hodet, gryntet litt for at det ikke gikk fort nok, for så å lage godlyder igjen. Jeg fikk lov til å stelle han, kose med han, elske han og være mammaen hans hver dag i tre måneder. Og når det gjelder Andrèa, får jeg være praktiserende mamma hver eneste dag. Jeg får ha henne på fanget, kose med henne, tøyse, tulle og le. Jeg får gleden av å finne på ting med henne, gleden av å se henne glad. Jeg får "bamsekoser" og nusser dagen lang, så jeg konstant er seig og klissete i annsiktet. Jeg får gleden av å høre barnelatteren hennes, og høre dem magiske ord:" mamma, jeg elsker deg". Hver dag får jeg være med på å sette grenser og regler, og forme henne til å bli ei flott, lita jente, og hver kveld får jeg ligge ved siden av henne i senga hennes, prate om dagen og synge sanger. Det siste jeg hører før jeg går ut av rommet hennes er "natta mamma. Sov godt, jeg elsker deg."
Jeg har opplevd det beste av det beste, og det værste av det værste. Jeg har vekslet mellom å oppleve gleden over alle gleder, og sorgen over alle sorger. Jeg har lært så mangt om livet på godt og vondt. Tenk å få oppleve gleden over å kjenne et lite menneske vokse inni meg to ganger, å sette dem til verden, til å få holde dem på brystet og kjenne kjærligheten som brer seg tili hver celle i kroppen. Jeg ER heldig, tenk på alle dem som aldri får oppleve dette i det hele tatt. Jeg lærte en gang at det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt.. Og ja, det ER bedre. Jeg ville aldri skrudd tiden tilbake til før jeg fikk Sindre. Jeg er glad for hver time, for hvert minutt jeg fikk med han. Jeg er glad for at jeg fikk gleden av å bli kjent med han, og at jeg fikk vært praktiserende mamma for han dem tre månedene han levde.
Det har vært opplevelser i mitt liv som har gjort noe med meg som menneske. Jeg har lært hvor dyrbart livet er, og at hver dag er verdifull. Nå går vi høsten i møte, og om ikke lenge skal jeg atter engang få oppleve at bladene blir gule og faller av trærne. Jeg skal nok en gang få oppleve alle dem flotte høstfargene som jeg er så glad i! Sommer eller vinter, høst eller vår. Kulde, varme, regn eller vind.. Hvilken rolle spiller det? Jeg lever i et land uten krig og utrygghet. Jeg får spise meg mett hver dag. Jeg har klær nok i skapet til å kle kroppen min etter enhver årstid, og hva Andrèa angår så har vi mulighettil å kjøpe alt hun trenger. I tillegg til meg og mannen så har Andrèa tanter, onkler og besteforeldre som ville gjort alt for henne. Hun har søskenbarn hun får leke med. Uansett hva som skjer så kommer vi aldri til å være alene. Vi har så mye som så mange andre dessverre aldri får oppleve.
Okei, jeg kan like gjerne innrømme det med en gang. Jeg kommer garantert til å ha flere dager hvor sorgen og savnet er så stort, og jeg synes at livet er fryktelig urettferdig… Men innerst inne vet jeg at jeg alikevel er heldig, heldigere enn så mange andre. Akkurat nå gleder jeg meg til å våkne opp i morgen tidlig av at Andrèa kommer tuslende inn på rommet mitt, jeg gleder meg til å se inn i et lite barnefjes som inneholder to store blå øyne, og et lykkelig smil, mens jeg hører ordene: "God morgen mamma. Jeg har sovet godt, har du sovet godt?"
