torsdag 31. desember 2009

Jeg savner meg...

Jeg har liggi i senga og vridd meg gud vet hvor lenge nå. det har detti så mange tanker inn i hodet mitt, så jeg fant ut at jeg like gjerne kunne stå opp og dele dem med dere.. Vel, som overskriften sier: jeg savner å være meg! Det er sikkert vanskelig å tro, etter bare å ha lest alle sutreinnleggene mine her, men jeg elsker faktisk å le! Før lille Sindre-min døde var det alltid liv og latter hjemme hos oss. Jeg kunne fjase og vase om alt mellom himmel og jord. Meg og mannen min kunne ligge på sofaen og lekesloss mens vi lo så tårene trilla. Det er vel ikke så vanskelig å regne ut hvem som vant hver gang når jeg forteller at mannen min er 26 cm høyere enn meg, og 40 kg tyngre! Vi smilte, vi lo, og vi var forelska! ja, selvfølgelig hendte det at vi hadde lyst til å slå hverandre i hodet med noe hardt, og kaste den andre på dør, men slik er det vel i alle forhold. Men for det meste var vi lykkelige..
Jeg husker så godt hva noen sa til meg en gang: det å komme til dere er så godt, for det viser meg hva en ekte familie er for noe!
Veeel, det var den gangen.. Selvfølgelig smiler og ler jeg fremdeles, men det er ikke på samme måten. Det er ikke med den ubeskrivelige gleden og lykkefølelsen som var før. Det er slutt på lekeslossinga og putekrigene. Det er slutt på den enorme lykkefølelsen. Jeg savner det, jeg savner MEG.

Med tid og stunder vil det vel komme tilbake, med tid og stunder vil jeg forhåpentligvis være den sprudlende Anne igjen som jeg en gang var. Jeg jobber mot det, hver dag jobber jeg mot det. Jeg tror kanskje det er mye rett i at livet begynner igjen den dagen man har sluttet og sørge over hva man har mistet, men heller gleder seg over hva man har hatt. Jeg vet at jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg vet at jeg en dag vil komme i mål. En dag vil jeg sitte her med alle dem gode minnene, og gleden over hva jeg fikk låne for en stund. Det var en så fin kommentar i bloggen min for en stund siden: Vi lånte deg en stund. Alle lån må tilbakebetales. Vi betaler med savn..Det er så sant som det er sagt. Vi fikk låne deg en stund, lille Sindre-min. Hver dag med deg var en glede, og nå betaler vi tilbake..

Om det er noe jeg angrer på av hva jeg gjorde den siste tiden vi hadde med deg? Ja, det er det.. Jeg var så sta, så forbaska sta. Alle spurte meg hele tiden: "jamen, klarer du det da Anne?", "du trenger ikke å gjøre det, Anne". Men mammaen din klarte det lille Sindre-min.. Vi klarte å planlegge begravelsen din. Vi klarte å ordne dødsannonsen din, plukke ut kisten din, blomstene dine og sangene til begravelsen. Jeg skrev dikt til deg som jeg leste til deg i kirken. Jeg var i byen og handlet nytt ullundertøy til deg, og mammaen din og pappaen din stelte deg for siste gang.. Jeg klarte alt dette lille Sindre-min, og "jeg klarte det med glans".
Det er bare to ting jeg gjorde som jeg angrer på.. Jeg la deg i kisten din, satte på lokket og skrudde igjen. Jeg sperret deg inne, og det angrer jeg på, elskede lille Sindre-min. Vi bærte deg til graven, og der kommer den andre tingen jeg angrer på: jeg valgte å selv være med på å senke kisten din i jorden. Det at det var meg som skrudde i skruene i kisten din, og at det var meg som var med på å senge kisten din er desidert det jeg synes at er verst. På det tidspunktet så skulle jeg gjøre alt for deg lille Sindre-min, og jeg trodde jeg gjorde det rette. Jeg var så fast bestemt på at det var meg som hadde satt det til denne verdenen, så det var meg som skulle følge deg ut igjen også. Jeg tror ikke lengre at det var det som var det rette, for tanken på at jeg sperret deg inne, og la deg i jorden er nesten ikke til å holde ut. Pappaen din sier at vi gjorde det vi måtte gjøre, og han har kanskje rett, men alikevel så gir det meg en så vondt følelse når jeg tenker på at jeg satte skruene i den kisten..


tirsdag 29. desember 2009

Jeg må slutte...

... å se på grey`s. Det er bare TV, det er oppdiktete historier, men alikevel er det så virkelig. I dag var det ei lita jente som døde der, og legen fortalte pappaen at han hadde muligheten til å være den siste som holdt rundt datteren sin før hun døde.
Det minner meg om at det ikke var meg som holdt rundt lille Sindre-min før han døde.. Det var ikke meg som skiftet den siste bleien hans, det var ikke meg som ga han det siste måltidet, eller som hadde han inntil meg den siste natten. Det var ikke meg som var der den siste tiden hans, men venninnen min.
Jeg leverte fra meg en tilsynelatende frisk liten gutt, og neste gang jeg så han var han så kald og livløs. Lille prinsen min som hadde blitt til en engel...
Jeg mistet ikke bare en baby, jeg mistet et helt liv med han. Han rakk aldri å få sin første tann, han rakk aldri å si mamma eller pappa.. Jeg får aldri se han stabbe rundt her, jeg får aldri fulgt han i barnehagen for første gang..

Alle forteller meg at vi er heldige, for vi har ihvertfall Andrèa. Ingen av mine barn kan erstatte hverandre, for ingen av dem er mere verdifulle enn den andre.
Jeg ser på datteren min, og minnes alt vi aldri får oppleve med lille Sindre-min. Jeg minnes første gangen hun krabbet, hennes første ord, hennes første tann, hennes første frisørbesøk osv.. Jeg har opplevd alt dette før, og jeg vet så utrolig godt hva jeg går glipp av. Når Andrèa kaster seg rundt halsen min og forteller meg at hun elsker meg så er det så godt, samtidig som det er så vondt. Det å få så ubetinget kjærlighet som man får fra barna sine kan ikke beskrives, men samtidig er sorgen så stor fordi at jeg vet at slike ting kommer aldri lille Sindre-min til å gjøre.
Jo, det er godt å ha Andrèa. Hun muntrer oss opp, og gjør at det er verdt å kjempe videre... men samtidig så ser jeg hele tiden hva vi aldri vil få oppleve med Sindre-min..



mandag 28. desember 2009

Tusen spørsmål, men ingen svar...

Det er enkelte ting jeg ikke har skrivd om her inne, fordi jeg ville skåne lillesøsteren min mot flere bekymringer.. Men så var det noen som forsnakket seg, og katten ble sluppet ut av sekken ved en feiltakelse. Vi har snakket om det en stund at vi kunne tenke oss en liten en til, men så er det denne sykdommen min da. Vi skulle jo ikke få flere barn etter Andrèa, for legene mente det var for risikofylt pga min helse. Men som dere vet så ble jeg jo gravid med lille Sindre-min, og vi bestemte oss for at vi ville gå igjennom det svangerskapet uansett hvor tøft det ble. Andrèa kom 3 uker før tiden, så med Sindre var planen at jeg skulle bli lagt inn på rikshospitalet 4 uker før termin siden dem mente at jeg garantert ikke ville gå til til termin siden jeg ikke hadde gjort det første gangen. Fødselen med Sindre satte i gang av seg selv da jeg var 33 uker på vei, og dem klarte å holde igjen noen dager. Da jeg var 33+6 ble han født, og det ble virkelig texas på fødestuen siden morkaken løsnet samtidig som han kom, og jeg mistet veldig mye blod.Da fikk vi beskjed om at vi virkelig ikke måtte få flere barn, både pga min sykdom og at dem var redde for at nestemann ville komme enda tidligere.. Men så føler vi oss jo ikke ferdige med å få barn, og spesielt ikke nå som tomrommet her hjemme føles så stort. Det er så lett å gå fra å være en familie på tre til å bli en familie på fire, men det er virkelig ikke lett å gå andre veien.. Vi var på jordmordklinikken i august, og der var dem veldig positive til et nytt svangerskap, men dem ville at vi skulle prate med spesialister først, så vi ble videresendt til kvinneklinikken her hvor vi bort. Der var dem langt i fra positive, men hun ikke gi oss noe svar, så hun videresendte oss til Rikshospitalet. Vi har fått time der 8 januar, og jeg kjenner at jeg er livredd for både det og måtte sitte på venterommet der vi hadde alle svangerskapskontrollene med lille Sindre-min, og for å få negative svar...

I tillegg til disse bekymringene så tok jeg celleprøver for 10 mnd siden hvor dem oppdaget celleforandringer. På daværende tidspunkt fikk jeg beskjed om at det ikke var noe å bekymre seg for, og at det mest sannsynlig ville gå tilbake av seg selv. I oktober var jeg og tok nye celleprøver, og for et par uker siden fikk jeg svaret på dem, og det var virkelig ikke det svaret vi hadde håpet på. Det hadde gått fra små/moderate celleforandringer til høyrisikoforandringer på den korte tiden, og jeg har nå fått time til utvida celleprøver. Jeg vet at prognosene på dette er veldig gode, men jeg kan alikevel ikke la være og bekymre meg.. Det siste vi trengte nå var flere bekymringer.Så her sitter vi med sorgen over en liten gutt som ikke fikk vokse opp, redselen over at vi muligens ikke kan få flere barn, og bekymringene over disse celleprøvene. Det er tøft nok å skulle klare å stå på videre når barnet vårt har blitt til en engel, om vi ikke skal måtte takle alt annet i tillegg. Akkurat nå så lurer jeg på når ting skal snu, og ting skal gå vår vei. Det var en som skrev så fint i en kommentar for meg at livet er ikke for amatører, og nå må jeg innrømme at jeg synes at hun har veldig, veldig rett.


torsdag 24. desember 2009

Julemorgen

Andrèa er et eneste stort smil. Nå sitter hun foran Tv og koser seg med julestrømpa si. Hun venter så spent på både julenissen og julegjestene. pakkene ligge runder treet, og hun har ikke helt skjønt at ikke alle er til henne. "jeg får pakke av tante Malin mamma?". Joda. sier jeg, du gjør nok det. "jeg tror jeg får leker!". Jeg prøvde å forklare henne at det ikke var sikkert at det var leker, kanskje det var klær istedenfor? Hun kikket på meg og ristet oppgitt på hodet: "nesj da mamma, jeg tror nok ikke det!" Hun vet ihvertfall hva hun vil ha! Nå skal jeg ta en runde her for å se om alt ser greit ut, før jeg hiver meg i dusjen. Klokken 12 skal vi møte mamma, hennes samboer og ene søsteren min på kirkegården, slik at vi får tent lys, og laget jul for lille Sindre-min også. Så går turen hjem hit igjen for stort og smått til matlaging og julefeiring.

Jeg ønsker dere alle en rikrig god jul, og alt godt får det nye året.

Klemmer fra

onsdag 23. desember 2009

Jeg skulle jo egentlig ha skrevet et innlegg som var fylt av håp og glede, og gode ønsker for julen.. Istedenfor sitter jeg her og minnes min første, og eneste jul med lille Sindre min. 23 desember ble vi sendt fra rikshospitalet, og til Telemark sentralsykehus. Dem sendte han ikke i sykebil engang, neida, lille premature Sindre-min ble hentet i taxi. Det var jo billigere med taxi enn med sykebil kan dere skjønne. Husker enda hvordan jeg freste.. Vel fremme på TSS ble jeg tatt i mot av en mindre blid og førjulsstemt sykepleier. jeg ble beordret på rommet mitt, mens dem skulle stelle Sindre min. Ja, dere leste riktig! Jeg gråt og jeg gråt, og det hjalp ikke så mye da Sindre ble lagt i lyskasse, og jeg fikk beskjed om at han skulle ligge der et døgn. Jeg var kjempe sliten etter mange dager med rier, og en knallhard fødsel. Hormonene herjet i kroppen min, og jeg var utrøstelig siden jeg ikke engang fikk holde sønnen min. Jeg hadde masse jeg måtte ordne hjemme siden jeg hadde vært på sykehuset i over en uke, og siden situasjonen var som den var valgte jeg å ta perm for å tilbringe natten hjemme. Jeg reiste tilbake på sykehuset på julaften morgen, og var der frem til klokken var 16. Da reiste jeg videre for å feire jul med datteren min siden jeg følte at hun trengte meg mere. Hun var så stor at hun forstod så mye mere av julaften.. Jeg reiste tilbake til Sindre på kvelden for å sove der sammen med han..
Jeg angrer bittert nå på at jeg ikke brukte all den tiden sammen med han. Hadde jeg ant at det var den første og eneste julen med lille Sindre-min hadde jeg valgt noe helt annet. Jeg vet at det er for seint å snyte seg når nesa er borte, men det er fryktelig fryktelig sårt at jeg ikke fikk feiret så mye som en jul sammen med han..

I dag har tårene rent i strie strømmer, og jeg gruer meg til morgendagen. Jeg prøver å være positiv, og ønske alle rundt meg en god jul med et smil om munnen. Vi nikker og smiler, og joda, vi skal kose oss... Det er bare det at det dessverre ikke fulgte med en oppskrift på hvordan man skulle skru av sorgen da lille Sindre-min forlot oss.
Jeg er ikke utstyrt med en "av-og-på-bryter". Jeg skulle ønske at jeg var det, men det er dessverre ikke slik det er. Det har seg heller sånn at savnet om tomrommet virker så ekstra stort i slike familiehøytider. Jeg skulle hatt en liten pjokk her som føyk rundt forbi, dro i juletrepynten, og gjorde mammaen sin sprø. Sprø, men lykkelig.. Ikke gal av sorg..

tirsdag 22. desember 2009

Jeg titter tilbake på årene som har gått...

Tusen takk for alle hilsener og gode ord vi fikk i går. Det varmer så mye på tunge dager. Dagen i går var tøff med masse tårer og tunge tanker, men vi kom oss gjennom den med begge beina plantet på bakken.

I dag vil jeg ikke dele tunge tanker med dere, men minner fra dem fire beste dagene i mitt liv.

Den første av disse dagene er da jeg ble mamma for første gang. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an til å elske noen så høyt som jeg elsker Andrèa. Morskjærligheten blomstret fra første sekund, og jeg ønsket å beskytte den lille jenta mi med hud og hår. Livet var endelig perfekt, og det var ikke den ting jeg ikke kunne klare bare jeg hadde datteren min.

Andrèa 15 timer gammel.




Videre til den andre av dem lykkeligste dagene i mitt liv er den dagen jeg fikk beskjed om at jeg endelig var frisk igjen etter blodproppen og mange runder med operasjoner over flere dager. jeg skulle endelig få komme hjem igjen og være sammen med Andrèa. Gleden over å skulle få være mammaen til den lille jenta mi igjen på heltid kan ikke beskrives.

Her har jeg akkurat fått beskjed om at jeg skulle få reise hjem igjen:


Her har vi kommet til dag nr tre. Livet føltes så perfekt den dagen. Jeg giftet meg med mannen i mitt liv, datteren vår var brudepike, og jeg var 17 uker på vei med lille Sindre-min. Jeg følte meg som verdens heldigste, bare se hvordan jeg strålte den dagen!




Og sist, men ikke minst den dagen jeg ble mamma til en nydelig liten prins på bare 2096 gr, og 43 cm lang! Den dagen var virkelig livet mitt perfekt, og familien vår føltes så komplett. Han var ikke kortvokst som legene fryktet under svangerskapet. Armene hans var like lange, beina var like lange og brystkassen var ikke for tramg. Gleden over at han var helt frisk, og at det ikke være noen slike "problemer" i livet hans var ubeskrivelig stor. Prinsen vår var ikke bare perfekt for oss som han uansett ville ha vært, han var perfekt for alle andre også!

Her er Sindre bare noen få minutter gammel, og titter på pappaen sin for første gang:





mandag 21. desember 2009

Gratulerer så mye med dagen!

Elskede engel... mamma skulle skrivd et langt innlegg til deg nå, men ordene sitter fast i halsen, og tårene triller nedover kinnene mine. I dag er savnet så ekstra stort, og tomrommet føles så altoppslukende. Det kommer mange for å feire deg i dag, lille Sindre-min. Mamma kjenner at det er godt med all den støtten akkurat i dag.

Da storesøster var et år så satt hun på mammas fang mens dem andre stod i ring rundt henne og sang. Slike ting får vi aldri oppleve med deg.. Men en ting skal du vite, elskede barnet mitt, du er borte, men ikke glemt. Vår kjærlighet til deg varer evig.

Gratulerer med dagen, lille Sindre-min!


søndag 20. desember 2009

Sorg i juletid

Sorg i juletid

Tyst och mörk decembernatt
förr i julefrid
nu i saknad smärtsamt svart
i synes evig tid

Änglar sjöngo högt en gång
om barnet som var fött
kvider jag min egen sång
Sonen min har dött !

Herdar sökte stjärnan klar
fann den så till sist
famlar jag blint vägen dit
ljuset här jag mist

Gud som gav åt världens folk
värme , hopp och tro
hjälp mig nu att stilla mig
i sorgen finna ro

Hjälp mig i decembernatt
orka hålla ut
våga bida till den stund
väntan tagit slut

Värm min son i juletid
håll honom hos dig nu
från min famn han rycktes bort
Tag hand om honom, du!

Marianne Valladolid


fredag 18. desember 2009

En fin kveld

Etter flere dager med baken planta i sofaen, og ansiktet vendt mot veggen har jeg i kveld hatt en veldig koselig kveld sammen med mannen min, og en gjeng med veldig koselige damer :) Jeg har ikke så mye å skrive om akkurat nå, men ville bare dele at jeg faktisk har hatt en veldig fin kveld hvor vi har kost oss masse. Etter vi kom hjem igjen har mannen min sitti i sofaen og spilt gitar og sunget litt. Jeg føler meg så harmonisk og glad i dag :)

fredag 11. desember 2009

Sliten..

Jeg har satt meg ned gang på gang for å skrive her, men ordene vil liksom ikke komme. Jeg valgte jo å blogge fordi jeg synes at dette er et tema som det er viktig at det blir pratet om, men det er ikke alle tankene som er like lette å dele.Samtidig som jeg skal prøve å få ut alle tankene og følelsene mine rundt det å miste lille Sindre-min, så må jeg også passe på å ikke nevne andre her, og alt hva dem sier og gjør, siden jeg ikke har noen som helst rett til å blottlegge andre mennesker. Det er ikke alltid så lett når man føler at andre noen dager påvirker deg i så stor grad, og bare trykker deg ned i sølen. Enkelte dager så har jeg lyst til å hyle og skrike, og be hele verden om å reise dit solen aldri skinner. Det er ikke alltid lett å finne den balansegangen om hva man kan, og ikke kan skrive. Hva er greit og dele her, og hvor går grensa?

Dem siste dagene har jeg hatt det veldig tøft. Det nærmer seg faretruende både bursdagen hans og jul. Jeg prøver så godt jeg kan å stå på så Andrèa skal få en fin jul, men det er tøft. Andrèa skal ha grøt/nissefest 20 desember med noen venninner. Da blir det fire-fem rødkledde nissebarn her, og pappaen i huset må tre på seg nissedrakten og komme på nissefest for å dele ut en liten kosepose til alle barna.Jeg vil jo så gjerne at hun skal få en fin jul med gode minner. 21 desember blir det familieselskap for å feire bursdagen til lille Sindre-min. Det blir nok alt annet enn en god dag. Hadde det vært opp til meg så hadde vi strøket hele desember fra kalenderen i år, men som mamma til ei lita jente så kan jeg jo ikke det.
Til søndag er vi invitert til svigerforeldrene mine på grøtspising og kakebaking. Svigerinnen min og hennes barn skal også komme. Jeg vet at man egentlig må stå på videre, men akkurat denne gangen har jeg tillatt meg selv å stoppe opp. Jeg bare orker ikke å være med. Jeg føler meg allerede på sammenbruddets rand, og kjenner at jeg MÅ få lov til å stoppe opp litt nå, og ta litt hensyn til meg selv. Mannen min og Andrèa reiser dit, og jeg blir hjemme. Jeg føler meg som en elendig mor akkurat nå som ikke orker å være med den dagen, men jeg tror at Andrèa er mere tjent med en mor som klarer å holde seg på beina, enn en mor som strekker seg så langt at hun til slutt ikke klarer noen ting.

Det er tøffe dager nå. Det er flere måneder siden jeg følte at det var så tungt og vondt. Dem siste dagene har jeg gått med en konstant klump i halsen. Det føles tungt å puste, jeg føler meg kvalm og uvel. Jeg er så sliten og lei, at jeg irriterer meg over alt og alle. Jeg tror man skal være glad for at man ikke vet hvor vondt det er å miste noe av det kjæreste man har i livet før man står i den situasjonen selv, for akkurat dette unner jeg ikke engang min verste fiende....

tirsdag 8. desember 2009

Med bildet under armen.

I dag til morgenen rakk jeg ikke å åpne øynene engang før Andrèa holdt en lang tale for meg. Jeg svarte sånn i halvsøvne før jeg plutselig skjønte at hun ikke bare maste om TV-titting og frokost, men pratet om lillebror. I dag er jeg ganske sliten etter en natt med altfor lite søvn, så jeg må innrømme at det ikke fristet så mye å ha en lang samtale om lille Sindre-min på daværende tidspunkt. Etter litt kjapp tankevirksomhet kom jeg frem til at vi fikk ta en liten prat, før jeg lokket henne med sjokoladekalenderen for å få henne til å tenke på noe annet. Kanskje ikke akkurat pedagogisk rett, men til mitt forsvar så er det første gangen jeg ikke har orket å la henne prate og prate om han. Heldigvis så det ut som om at sjokoladekalender-fristelsen ble så stor at tankene på lillebror forsvant, og mammaen pustet lettet ut.

Da hun endelig var ferdig stelt, og vi var klare til å gå ut døren bråsnudde hun og løp inn på rommet sitt for å hente noe. Hun kom ut igjen med bildet av lillebror som hun har i sengen sin, for lillebror måtte jo få være med i barnehagen i dag! Så der tuslet vi avgårde hand i hand, jeg med matboksen i handa og hun med bildet sitt..
Jeg tror kanskje at barnehagetantene skulle ønske dem ble advart før vi kom, men dem tok det heldigvis på strak arm at Andrèa kom løpende inn og skulle vise frem broren sin. Hun hadde knapt nok tid til å si hadet til mammaen sin i dag, og da jeg lukket igjen døren etter meg for å gå hjem igjen stor det ei stolt jente på gulvet med fire barnehagetanter rundt seg som beskuet den vakre broren hennes.

søndag 6. desember 2009

Hodepine og tunge tanker..

Det begynte da jeg leste at den kjente bloggeren Regina Stokke hadde tapt kampen mot kreften, bare 18 år gammel. Tanken på hva familien går igjennom er så vond, så vond. Alle minnene om alt hva vi har gått gjennom dem siste månedene kom som kastet på meg. Samme natten våknet Andrèa og bare gråt og gråt etter lillebroren sin. Jeg satt med henne på fanget over en time den natten mens hun gråt som jeg aldri har sett henne gråte før. Jeg føler på en måte at jeg skal klare alt så lenge det kun er meg selv det gjelder, men å se hvor vondt barnet mitt har det er forferdelig. Da hun endelig roet seg la jeg henne ned i sengen hennes igjen, og strøyk henne over håret til hun sovnet. Jeg fikk karret meg tilbake til min seng, og tårene rant resten av natten. Tanken på at Andrèa skal lide sånn er så vond, så vond. Lille, uskyldige barnet mitt som aldri har gjort noe galt. Hvorfor skal hun måtte gå igjennom dette? Det er så urettferdig!

Lillesøsteren min kom hit på fredag, og vi ble sittende å prate til langt på natt. Det var så godt å få luftet tankene sine litt til en som satt i samme rom, og som kunne gi meg en klem. Dagen i går gikk til julegaveshopping, og pakkelaging. Jeg var ikke ferdig og i seng før klokken var fire i natt. Jeg våknet i dag med en ufattelig hodepine, og masse vonde tanker. Det nærmer seg bursdagen til lille Sindre-min, og det merker jeg veldig godt. Desember er ikke lengre noen god måned for oss. Om 9 dager er det nøyaktig et år siden jeg skjønte at fødselen var i gang, og jeg ble sendt i ambulanse fra Telemark sentralsykehus og inn til Rikshospitalet. Dem klarte å holde igjen fødselen i 6 dager, men da gikk det ikke lengre. Lille Sindre-min var så ivrig etter å hilse på oss ute i den store verden. Jeg husker hvordan jeg gråt dem timene det tok fra han ble født til jeg fikk se han. Jeg måtte holde sengen, for jeg klarte ikke å stå på beina etter stort blodtap, og dem fløy rett opp på nyfødtintensiven med han.. Dem timene som tok før jeg fikk se han var lange, og når dem endelig kom med han så jeg skulle få se han bittelitt var jeg så slapp og dårlig at jeg ikke klarte å holde han i mere enn fem minutter. Jeg husker alt dette som om at det skulle vært i går...
I dag har tårene trillet nedover kinnene mine, mens vi har hørt på Hvis morgendagen aldri kommer
, og lillesøstern har holdt rundt meg og tørket tårer... Så lenge varte dem gode dagene.. *sukk*

torsdag 3. desember 2009

Stille før stormen..?

Jeg føler nesten at jeg har det for bra for tiden. Jeg tenker selvfølgelig på Sindre, og jeg savner han fremdeles like mye, men på en eller annen måte så føler jeg at jeg har det ganske bra. Jeg har sluttet å kun være mamma, og heller begynt å være litt Anne også. Jeg har alltid vært opptatt av det alternativet, men aldri gjort noe mere med det. Den siste tiden har jeg vært på to forskjellige kurs innenfor det, og jeg har lest flere bøker. Jeg synes det er så spennende, og vil bare lære mere og mere. Når jeg forteller venner og familie at jeg har begynt å rense energibanene til mannen min hver kveld så kikker dem dumt på meg og rister på hodet. Jeg synes jeg hører hva dem tenker: "Nå har det klikket helt for henne". Til dette vil jeg svare: "klikket og klikket.Jeg er nå like gal som jeg alltid har vært. Bare at denne gangen gir galskapen meg mye glede!" I tillegg så har jeg jo som dere vet fått øynene opp igjen for håndarbeid. Jeg har også lagt om kostholdet og begynt å trene en time hver kveld. (okei, nesten hver kveld da).
På julebordet på tirsdag følte jeg meg faktisk veldig fin. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så vel. Det var fantastisk deilig!
Jeg tar meg ofte i å lure på hvor lenge dette vil vare, og om det bare er stille før stormen.. Men en ting er ihvertfall sikkert: nå skal jeg nyte det at jeg har det bra så lenge som det varer. Jeg er sikker på at lille Sindre-min titter ned på meg, og gleder seg over at mammaen igjen føler seg glad!