Adventskalender

Supermammaen har tatt ferie, og har blitt erstattet av en mamma som glemmer både klesbretting, blogging og mail-svaring. (jeg håper denne mammaen er tilbake en av dem nærmeste dagene slik at huset ikke forfaller helt før jul.) Grunnen er den at det for noen dager siden kom symaskin i hus. Jeg syr og syr, og vet ikke hva jeg skal gjøre med halvparten engang. Siste prosjektet mitt er adventskalender til snuppa mi. Okei, dette er jo egentlig ikke en blogg om interiør og slike ting, men jeg vil vise dere alikevel...

For et par uker siden lagde jeg denne rammen bestående av noen taklister jeg hadde igjen etter vi pusset opp soverommet, samt hønsenetting:
(beklager dårlige bilder)



Jeg likte ramma så godt at jeg fant ut at jeg skulle lage en til som jeg kunne bruke til en adventskalender. Nå er det tett i tett med slike poser i forskjellige størrelser:



Vel, jeg skal ikke skryte av at jeg er helt ferdig. Jeg planla litt dårlig, så på lørdag gikk jeg tom for silkebånd. Fikk endelig det i hus igjen i dag. Godt i gang med syingen så gikk jeg tom for tråd. Måtte sende mannen ut for å handle for meg (han som hadde lagt seg såååå godt til rette på sofaen.. ), og nå som jeg endelig har fått både silkebånd og tråd i hus har jeg gått tom for ståltråden som jeg har brukt til å lage tallene av. Tenke langsiktig sa du? Heldigvis er Andrèa fremdeles så liten at hun ikke merker at noen av posene kommer på for seint. Jeg skal prøve å få gjort meg ferdig i morgen mens Andrea er i barnehagen, for i morgen kveld skal vi på julebord, og jeg tror dessverre ikke det blir tatt så godt opp om jeg tar med håndarbeidet dit.


Jeg ønsker dere alle sammen en flott adventstid!

Bedre tider.

Jeg vet ikke hva som har skjedd den siste uken, men bortsett fra en tøff natt, og en tung kveld etter barnevognsalget så føler jeg meg mye lettere til sinns. Jeg har fått så mye mere overskudd til å gjøre ting, og kreativiteten har virkelig blomstret igjen. Jeg scrapper, jeg syr, jeg lager rammer og jeg lager smykker. Jeg har noe mellom fingrene hele tiden, og jeg koser meg! Jeg slipper å tenke på alt det vonde, men konsentrere meg om det jeg holder på med. Jeg merker det at det hjelper på humøret til alle sammen her. Mannen min er lykkelig over at jeg plutselig ønsker å gjøre noe igjen, og både han og Andrèa nyter det at jeg sitter her og synger for meg selv mens jeg pusler med ting jeg liker å holde på med.
I går tok jeg med Andrèa på hobbybutikken så hun fikk plukke ut noe hun ville at vi skulle lage til jul, så i dag har vi sitti rett ut på stuegulvet og laget noen små engler. Hodet er limt på på skakka, og vingene går i litt forskjellige retninger, men hva gjør vel det? Hun storkoste seg, og det er det viktigste. Nå er englene plassert på hylla med bildene og tingene til Sindre som vi hang opp for noen dager siden. Englene måtte jo være sammen med lillebror. ja, sånn var det med den saken! :)

Det er rart hvor fort ting snur. Tidligere i dag smilte jeg fra øre til øre, men nå sitter jeg her mens tårene triller nedover kinnene mine. Vi bestemte oss for en stund siden om at vi skulle selge søskenvogna vi kjøpte da Sindre kom til. Vognen er bare brukt en gang, så den tenkte jeg at det skulle gå greit å selge siden det ikke sitter så mye minner i den.. Der tok jeg feil! Det ringte noen for 15 minutter siden og sa at dem ville kjøpe den. Plutselig var det ikke lengre en tanke om å selge den, men en reel ting. Mannen min er nede og gjør klar vognen nå, for dem som skal ha den er på vei for å hente den. At det skulle gjøre så vondt hadde jeg aldri trodd...

Kan vi kose heeeeele dagen mamma?

Slike dager som dette er gode! Andrèa kom tuslende inn til meg ved ni tiden, og krøyp under dyna mi, kikket på meg med store øyne og sa "jeg har sovet godt". Og det tror jeg hun har, for for første gangen på lenge har hun sovet hele natta, Noe jeg tror vi satte pris på begge to. Vi er begge uthvilte, blide og fornøyde, og siden jeg ikke føler meg som et overtrøtt vrak i dag med søvnmangel fikk hun valget om å være hjemme med meg, eller å reise i barnehagen. Nok en gang ser hun på meg med store øyne og spør meg: "kan vi kose heeeeeele dagen mamma?" Og selvfølgelig kan vi det, så nå skal vi snart sette rundstykkene i ovnen og kose oss med en deilig lunch sammen. Så skal vi sette oss ned å tegne og male litt, og Andrèa skal få hjelpe mammaen sin med å lage julegaver. Åh, sånn som jeg liker slike dager! Det er så godt når man ikke føler seg trist, og tung til sinns.

Solen skinner, Andrèa skinner om kapp med den, og jeg er uthvilt og glad. Kan det bli bedre da?

Ha en flott dag alle sammen :)

mammabloggere.com

www.mammabloggere.com er en side for å samle mammaer som blogger. Der kan man lese alt mellom himmel og jord som har med livet som mamma å gjøre :)

En tung natt..

Når mørket har senket seg, og stillheten nok en gang har inntatt hjemmet begynner tankene å kverne, og mamma sliter med å gå til ro. Hvordan ville du sett ut nå, lille Sindre-min? Ville du smilt til oss med mange små tannebisser i munnen din? Ville du gått rundt bordet som storesøster gjorde på den alderen? Ville du ledd av fryd mot oss mens ansiktet ditt strålte som en sol? Hvordan ville alt vært lille Sindre-min om du hadde fått blitt her hos oss?
Storesøster har begynt å våkne hver natt. Det er noe hun tenker på, og jeg tror det er deg. I går natt da jeg våknet av stemmen hennes lå hun i sengen sin med et bilde av deg i hendene sine, og pratet med deg lille Sindre-min. Hørte du henne? Ga du henne svar? Da mamma spurte henne om hun pratet med deg svarte hun ja.. Da jeg spurte hva dere pratet om holdt hun en lang avhandling for meg om at det var mange mennesker i bilen da du var syk og måtte på sykehuset. Jeg undres så ofte over det, lille Sindre-min,hvor hun plukker opp alt hun vet.

Det er så vondt elskede barnet mitt, at du ikke er her hos meg. Jeg hadde ikke en for mye, lille Sindre-min. Jeg hadde ikke råd til å miste deg....


Diktet som mammaen din skrev til deg til begravelsen din..



Til min elskede lille engel..

To øyne, så store og blå
som tittet på meg da du til brystet lå.

En munn, så liten og fin
da du smilte til mammaen din.

To føtter så bitte små.
som aldri fikk lære gå..

Så liten og fin du lå på mitt fang,
og lyttet til mammas sang..

Et lite hjerte i ditt bryst lå,
som så altfor tidlig sluttet å slå..

Jeg skal aldri mere ditt kinn få røre,
heller ikke dine lyder høre..

Hvorfor måtte du fra meg gå?
Mamma savner deg så...

Mamma elsker deg, engelen min...

Kjæreste lille Sindre-min.

Det er den 21.igjen i dag. 21.som skulle bli både din fødselsdag og din dødsdag. 8 måneder har gått siden vi fikk den tunge telefonen.8 mnd siden det første, store sjokket. 8 måneder siden vi hastet nedover til deg, og ba om at du måtte leve.8 mnd siden jeg hold deg i armene livløs og kald. Gud, som jeg hater denne dagen her. For hver gang denne datoen kommer vet jeg at vi er en månede lengre unna fra da vi mistet deg, og vi er en månede nærmere bursdagen din uten deg. Da skal vi samle familien for å feire deg, og minnes deg. Du er borte fra armene våre, men i hjertene våre vil du alltid leve. Mamma og pappa har hengt opp ny hylle i dag med plass til en del av tingene dine. Noen bamser, en sutt, bilder og mere.. Jeg savner deg så lille engelen min.

Varme mennesker!

Det finnes mange mennesker der ute som er så varme og omtenksomme, også har man dem menneskene som er EKSTRA varme og EKSTRA omtenksomme. Ida er en av disse ekstra varme og ekstra omtenksomme menneskene. På kort tid har jeg fått erfare at hun strør rundt seg med varme og omsorg. Jeg har lest i bloggen hennes at hun bl.a har laget og solgt sløyfer til inntekt for kreftforeningen. Det virker som ei jente som står på for andre, og denne gangen er det meg hun har tatt under sine beskyttende vinger. Bare etter å ha kommet tilfeldig over bloggen min har hun sendt meg mange gode ord både her, på mail og i brev. I går så dukket det opp en nydelig pakke i posten. I den lå det en vakker hvit engel, to armebånd som hun hadde laget (et til meg og et til Andrèa) samt noen nydelige englevinger som hun har sydd og brodert inn navnet til Sindre på. Så kjære Ida, takk for alle gode ord, og for en nydelig gave som rørte meg veldig!



Datteren min ville ha på seg vingene, for hun syntes at dem var så fine (noe som hun har helt rett i!), men hun var ikke villig til å la seg fotografere... *sukker*

Et bilsete..

Vi bestemte oss for at vi skulle selge bilsetet og vognen til Sindre. Bilsetet har stått hos svigerforeldrene mine siden Sindre døde. Dem tok det med hjem fra sykehuset, så jeg har ikke sett det etterpå. I går reiste mannen min for å hente det. Jeg merket at jeg syntes det var sårt å få det i hus igjen, men det gikk greit.. Helt til jeg satt meg ned for å ta bilder av det i stad. Jeg tok i bilsetet hans, og det bare smalt for meg. Sist jeg så det setet var siste gangen jeg så Sindre levende. Jeg satt han i setet og gjorde han klar for å reise til venninnen min. Siste minnene mine fra min levende, flotte gutt, var han iført en strikketdress fra bestemor mens han satt i bilsetet i bilen til tante og skulle på "ferie" alene for første gang. Jeg merket det godt at tiden ikke er inne for å kvitte seg med det, så nå har mannen min satt det ned i kjelleren, og der skal det få stå frem til jeg føler meg klar til å gjøre noe mere med det..

Ser du stjernene, liten?

Jeg vil dele et dikt med dere som jeg synes sier så mye om hvordan vi med englebarn har det. Bekymringene for barna våre er fremdeles der. Jeg tenker ofte på om han fryser, er ensom, er sulten osv. Jeg tenker på alt jeg som mor skulle gjort her i livet for han, for å sørge for at han hadde det bra og fikk alt han trengte.


Ser du stjernene, liten
Av Magdalene Langslet


Ser du stjernene, liten,
fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du at vi gråter?
Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du liten - eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten,
før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten?
Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred?
I hvile på dunmyke senger?

Elskede unge,
får vi treffes igjen?
Det er så stille her hjemme.
Takk for den tiden du var
for alt det vi aldri skal glemme.

Verdens beste klem!

Tiden har kommet for å fortelle litt om datteren vår, og hennes reaksjoner på alt som har skjedd. Hun var to år og to mnd da Sindre forlot oss. En av tingene med Andrèa er at hun ligger veldig langt fremme språkmessig i forhold til andre på hennes alder. Hun sier ting man ikke skjønner hvor hun kan ta fra. Et par mnd etter Sindre døde hadde vi følgende samtale. Andrèa påstod at lillebror gråt, hvor jeg prøvde å forklare at lillebror ikke gråter. Hun ville ikke gi seg, og stod på sitt. Lillebror gråt, sånn var det bare. Jeg måtte til slutt spørre henne om hvorfor han gråt. Han gråter fordi han ligger alene i kisten sin mamma". Vi har hatt flere slike episoder hvor hun har fortalt om hva lillebror gjør osv. Her i huset har det blitt en vane at hun plutselig kikker ut i løseluften og sier noe til han, sånn som : "jeg elsker deg også lillebror." eller "ja, du er også fin lillebror". Ofte sitter hun på gulvet og leker, og ofte kan hun fortelle meg at det er lillebror hun leker med. Da pleier jeg bare å spørre henne om dem har det gøy, og svaret er alltid ja. For noen dager tilbake satt hun nok en gang på gulvet og lekte for seg selv. Plutselig spratt hun opp, løp bort til meg og la armene rundt halsen min, og virkelig nikosa på meg. Dette er ikke noe hun gjør så ofte lengre, for hun er jo så opptatt med andre ting. Jeg fortalte Andrèa at jeg syntes det var en veeeldig god kos. Jeg fikk et svar jeg virkelig ikke var forbredt på. "ja, den var til deg fra lillebror den mamma"! Akkurat den dagen var veldig tung, så det var en kjærkommen klem fra ei veldig omtenksom lita jente.

Minnene

Det er rart hvordan man holder seg oppe i hverdagen. Man tar seg av barn, hus og hjem. Man Holder hodet hevet, og står på videre.. Man klarer liksom det man må klare og enda litt til. Man prøver å forbrede seg på enhver situasjon man kan havne i, som man vet at kan komme til å gjøre vondt. Er man ute blandt andre mennesker så holder man maska uansett, og man klarer seg så "fint". Men når man sitter hjemme så blir man ofte mere sårbar, ihvertfall føler jeg det slik. Jeg lå akkurat lettere henslengt på sofaen og så på Grey's Anatomy. Tirsdagskveldene er hellige for meg, det er min TV-kveld hvor jeg absolutt ikke gjør noe annet enn å ligge på sofaen, helle i meg brus og dytte i meg snop mens jeg glaner på skjermen. Der ligger man og aner fred og ingen fare, så plutselig dukker det opp en situasjon på skjermen som du kjenner deg så igjen i, man begynner å riste mens tårene renner i strie strømmer. Dette er en av disse kveldene. På skjermen så man en gutt som kjemper for livet sitt, og en mor som trygler han om å overleve. Alle tankene jeg hadde etter vi fikk telefonen om at lille Sindre-min ikke pustet kom som kastet på meg. Jeg husker den lange turen ned til sykehuset hvor jeg tryglet og ba om at sønnen min måtte overleve, han kunne ikke dø fra meg. Jeg husker det som om det var i går. Det er rart hvordan man kan klare å holde ryggen rak og hodet hevet, for så å plutselig knekke totalt sammen over noe man ser på TV. Jeg har skjønt at uansett hvor mye jeg prøver å forberede meg på alle vonde og vanskelige situasjoner jeg kan havne i, så nytter ikke det. Minnene vil følge meg uansett hvor jeg er. Det er på butikken, i byen, på cafèer, reklamer på TV, reklamer i blader osv. Det vil alltid være noe der ute som minner meg om lille Sindre-min..

"Det er så godt å høre deg le"

For et par dager siden hadde jeg besøk av søsteren til mannen min. Han gikk og la seg før hun reiste, så vi ble sittende her alene og skravle litt slik som bare vi jenter kan klare. Neste dag sier mannen min til meg: "du Anne, kan ikke du ha besøk litt oftere?" Jeg lurte jo fælt på hvorfor han ville at jeg skulle ha det.. "jo, for det var så godt å ligge i sengen og høre på at du faktisk lo!" Det å ha mistet et barn er det tøffeste man som foreldre kan oppleve, og det gjør noe med deg som menneske. I tillegg har det skjedd andre veldig vonde ting i livet mitt den siste tiden, som har gjort at jeg har måtte tenke mye over livet mitt og hva jeg ønsker. (Jeg vil ikke å gå for mye inn på det her, da det dreier seg mye om en annen person, og jeg ønsker å la andre sitt privatliv bli værende på utsiden av nettverden, selv om det også har stor innvirkning på mitt liv.) Jeg har jo merket det lenge at jeg ikke akkurat er sprudlene, men så lenge datteren min er våken smiler og ler jeg, mens jeg gjør alt det jeg pleier å gjøre.. Her for en stund siden sa mannen min til meg: "elsker du meg ikke lengre?". Hvor jeg da svarer at selvfølgelig gjør jeg det, og hvor har han fått dem tankene fra. "jo, for du smiler aldri lengre når jeg kommer hjem fra jobb, og uansett hvor mye jeg prøver å tøyse og tulle for å få deg til å le, så er du like alvorlig".
Jeg tror nok mannen min ofte tenker at han ikke bare har mistet sønnen sin, han har mistet kona si også. Han var vandt til at jeg alltid var på godt humør, og at jeg møtte han i døren med et smil om munnen når han kom hjem fra jobb. Jeg har vel kanskje hatt så nok med meg selv i så lang tid nå at jeg har skyvd han helt vekk. Vi er nok engang tilbake på at kvinner er fra venus, og menn er fra mars, bare at denne gangen er det meg som trekker meg unna og ikke prater med han. Denne gangen så er det meg som trenger å få sitte i fred med tankene mine, og han som ikke når igjennom til meg. Jeg tror kanskje jeg har blitt litt farget av andre, for det tok ikke mange dagene etter begravelsen før mennesker begynte å mase om at vi måtte komme oss videre.. Det har ikke blitt noe mindre masing om det etter som tiden har gått, så nå tenker jeg litt: "hold munn Anne, det har gått SYV mnd, nå får du skjerpe deg og stå på videre". Men så er det nå engang slik da at sorgen ikke har noe tidsperspektiv. Man får liksom ikke utdelt en viss mengde tid hvor man kan få sørge og ha det vondt, og når den tiden er over så er alt bra igjen. Det fungerer overhodet ikke på den måten, så jo mere jeg presser meg selv til å stå på og kjempe meg fremover, jo mere sliten og lei meg blir jeg.

Det er litt rart, før så elsket jeg å lage avtaler, og å være sammen med andre mennesker. Nå lager jeg avtaler for at jeg føler at jeg må komme meg litt ut, for det er jo det alle maser om, men når dagen for avtalen er der så sitter jeg her og gråter fordet at jeg må treffe andre mennesker. Spesielt dagen etter jeg har tilbrakt tid med andre sliter jeg, da kommer angsten som kastet på meg. Det er utrolig slitsom, spesielt med tanke på datteren min. Jeg vil så gjerne at hun skal ha det bra, så jeg presser meg til å finne på ting med henne. Vi reiste i Dyreparken for et par mnd siden, vi reiser på cafe- og byturer etc, for at hun skal kose seg og ha det fint. Neste dag så føler jeg meg som et vrak. Jeg prøver å gjøre alt andre forventer av meg. Jeg skal være sosial, jeg skal ta meg av hus og hjem,jeg skal være sammen med andre babyer, jeg skal lytte til alt hva andre har å si om sine babyer etc.. Det som faktisk er litt vittig midt oppi alt dette er at dem som forventer at jeg skal orke å høre om dem sine barn er dem som ikke vil høre om Sindre, for dem synes at det gjør for vondt for dem.

Huff, dette ble syt og klag, så da får jeg vel nesten avslutte med å si at jeg har mye jeg er glad for også. jeg er glad for at jeg fikk Sindre, for jeg ville aldri vært foruten den tiden vi fikk sammen. Jeg er også ubeskrivelig glad for den utrolige vakre datteren min som ligger i senga og sover så søtt nå. det er utrolig hvordan hun klarer å gjøre regnværsdager om til solskinnsdager, og tårer om til smil. Tar jeg ikke helt feil så kan hun nok lage orkaner om til en lett bris på en solskinnsdag også!