torsdag 29. oktober 2009

Så vondt..

Det eneste ho ønske seg, var en solskinns dag.
Skyfri himmel, en problemfri time,
med gode venners lag.
Nykter men svimmel, svimmel av glede så glad for litt fred.
Det er ikke for mye å ønskje seg det, men du vet, det skal noke til.
Det er for tida ikkje sånn livet er.


Åh, hva skulle jeg ikke gitt for en time uten bekymringer, sorg og savn. Jeg lengter etter latter, smil og glede. Til å våkne en morgen og tenke at "nå Anne, nå er livet bra". Jeg skulle gitt hva som helts for å få mere tid sammen med deg, lille Sindre-min. Til og igjen få være en familie på fire. Jeg lengter etter å være en sliten tobarnsmor etter nattevåk og barneskrik.
Svaret på obduksjonsrapporten kom for et par uker siden. Skjult lungebetennelse som ga nedsatt imunforsvar, som igjen førte til blodforgiftning og multiorgansvikt. Hvorfor kunne du ikke, lille Sindre-min, vist mammaen din at du var syk? At en liten antibiotikakur kunne endret på alt er vondt å tenke på. Det var så unødvendig, du hadde ikke trengt å dø. Jeg savner deg, lille Sindre-min, høyere enn noen kan ane. det er et tomrom her, så stort, så stort. Et tomrom som ingen kan fylle..

"Vit at jeg elsker deg, forguder den du er
Og vit at jeg savner deg, jeg ønsker du var her"

Mamma elsker deg, lille engel..

tirsdag 13. oktober 2009

Skrivesperre og andre sperrer.

Den siste tiden har ikke fingrene mine klart å fly over tastaturet. Srkivesperra har kommet, og jeg får ikke frem et ord. For en uke siden var vi på sykehuset og gikk igjennom obduksjonsrapporten, og etter det har jeg på en måte bare måtte stenge ting litt ute. Det har rett og slett skjedd så altfor mye på så altfor kort tid for meg. Jeg orker nesten ikke å reise på graven hans for tiden, jeg orker ikke å tenke på han. Jeg må rett og slett bare distansere meg litt fra alt nå for å klare og holde meg på beina, og stå på videre.

søndag 4. oktober 2009

Kvinner er fra venus - menn er fra Mars....... Eller omvendt!

Sorgreaksjoner er en merkelig ting. Det er vel ikke noen hemmelighet at kvinner prater,prater og prater, mens menn gjerne tier. Vi var heller ikke noe unntak. Da begravelsen var over sluttet mannen min å prate om det som hadde skjedd, mens jeg hadde et voldsomt behov for å prate om Sindre. Jeg hadde lyst til å hyle og skrike av frustrasjon over at han ikke engang nevnte navnet Sindre sitt navn, og han ønsket garantert å rive seg i håret over at jeg aldri kunne holde munn. Vi var rett og slett på to forskjellige planeter!

2 mnd etter at Sindre døde flyttet vi. Andrèa måtte være hos bestemoren sin en uke siden hun ikke hadde barnehageplass her enda, og vi ikke kunne kjøre henne til Gvarv hver morgen siden det var en time hver vei. Hun var der i en uke mens vi flyttet, vasket ned, kom oss i orden her og begynte å pusse opp. Hun fikk en enorm reaksjon da hun kom hjem igjen. Ikke nok med at Sindre var død, og at mamma og pappa var mye lei seg, vi bodde også på en ny plass, og hun begynte i ny barnehage. Det ble for mye for ei lita jente på rett over to år. Hun gikk fra å være en solstråle til å bli et lite "monster" fra den ene dagen til den andre. Vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere dette, og søkte derfor om hjelp. Vi skjønte begge to at dette rett og slett var en veldig sorgreaksjonv fra henne sin side, men det føltes så ille at vi måtte prate med noen som visste hvordan vi best mulig skulle takle dette. Vi ble henvist til familievernkontoret, og fikk samtaler der etter kort tid.
På det tidspunktet hadde ikke jeg så stort behov for å prate om Sindre, mens mannen min satt med mye innestengte tanker og følelser. Han fikk tilbud om å ha samtaler der alene, og takket heldigvis ja. Da fant han ut at det var godt å prate om sønnen vår, og prøvde iherdig å overtale meg til å prate mere om han. Plutselig var rollene snudd opp ned. Man kan bli fortvilet, og forvirret av mindre. Da jeg var oppe var han nede, da jeg var nede var han oppe. Vi var aldri på samme plassen til samme tiden. Det var alltid en som stirret tomt ut i luften, og når man endelig har en god dag selv så blir man bare frustret og lei av at den andre parten ikke har en god dag. Vi klarte heldigvis å fungere som foreldre selv om vi hadde det tøft. Andrèa var førsteprioriteringen uansett hvor vondt vi hadde det. Vi tvinga oss til å leke og le sammen med henne selv om vi helst ville hyle og skrike. Vi fant på ting, vi reiste på turer. Vi gjorde alt en "normal" familie ville ha gjort, og ingen kunne se på oss hvordan vi egentlig hadde det. Man blir flink til å spille skuespill, for vi lærte fort at folk egentlig ikke ville høre om han. Dem følte seg rett og slett utilpass hvis vi kom inn på at Sindre var borte. Jeg tror det tok fire mnd før vi hadde en fin dag sammen alle tre, hvor vi virkelig gledet oss over å være sammen. Nå går det fremover, og jeg vil si at vi nå har kommet dit hvor halvparten av dagene har blitt såkaldte gode dager. Jeg savner sønnen min, men gleder meg over at livet ikke ser så helsvart ut lengre, og at vi igjen kan smile og le.


Dem første dagene uten Sindre...

Som tidligere nevnt så blir det mye hopping frem og tilbake i tid. Jeg velger å være bunnløst ærlig om vår sorg, og alt som har fulgt med. Enkelte synes kanskje at jeg blottlegger meg selv og min familie for mye, men jeg vet med meg selv at jeg ikke har noen ting å skjule..

Det første vi gjorde da vi kom hjem fra sykehuset var å rydde vekk alle tingene hans. Vi tok ikke av oss skoene engang før vi satte igang med ryddingen. Det måtte vekk. Jeg orket ikke å se på bleiepakka hans, se flasker på kjøkkenet, vogna i gangen, vugga i stua osv.. Alt ble fjernet i full fartl. Det eneste som fikk være igjen var klærne hans, dem måtte få bli..
Vi klarte ikke å sove på rommet vårt, det var for mange minner der. Tanken på at han ikke skulle ligge oppå brystet mitt på natta i vår seng var ikke til å holde ut. Vi flyttet inn på stua, madrasser ble lagt på gulvet, og der "campet" vi i flere uker.. Den kvelden vi kom hjem fra sykehuset tok jeg en sovetablett. Jeg var utslitt, for jeg hadde ikke sovet noen ting siden beskjeden om at han ikke pustet kom dagen i forveien. Jeg var egentlig livredd for å sovne, for jeg visste at det ville være som å våkne til et nytt mareritt da søvnen begynte å fosvinne, og jeg skjønte at han virkelig ikke var der. den natten drømte jeg så godt. den drømmen sitter som spikret i minnet mitt. Alt var så ekte, så virkelig.. Jeg drømte at han var død, men at dem fikk liv i han igjen. Jeg fikk han med meg hjem igjen fra sykehuset, og vi la oss til å sove på stuegulvet. Han lå på brystet mitt, og jeg husker at jeg gråt av glede over at han var hos oss, at det hadde gått bra. Da jeg våknet kjente jeg fremdeles tyngden fra han på brystet mitt, og varmen fra kroppen hans. Jeg husker at jeg snuste ut i lufta, og at jeg kjente den søte lukten av baby. Det var akkurat som om at han hadde vært der hos meg, at han hadde vært innom for å kose med mammaen sin for siste gang. Jeg bærer dette minnet med meg, og jeg tar det frem hver dag, og kjenner på følelsen av å ha han her hos meg selv om han er borte. På en merkelig måte gir det trøst på tunge dager..

Dem neste dagene pratet meg og mannen min i ett sett. Det ble mange sene kvelder i sofaen, med tårer og prat. Da det var på tide og legge seg fant vi frem bildet av Sindre, og satt på bordet ved siden av oss så vi hele tiden kunne se han. Vi sang "trollemors vuggevise" til han, og strøyk på bildet.vi knuget oss inntil hverandre og holdt rundt hverandre. Vi gråt for at vi savnet sønnen vår, vi gråt for at vi trengte intimitet fra hverandre som vi ikke tillot oss å få siden vi ikke syntes det passet seg. Vi gråt for det meste av alt.. Det tok mange uker før vi tillot oss å gjøre mere enn å prate sammen og holde rundt hverandre. Da gråt jeg fordi at jeg tillot meg å ha den nærheten til mannen min, når Sindre var død. Alt ga skyldfølelse, alt føltes som et svik. Fremdeles kan jeg sette meg ned og gråte hvis jeg føler at jeg har hatt det for bra en dag, for hvordan kan jeg klare å nyte livet når sønnen min er død? Jeg vet bare at for Andrèa sin del så må livet gå videre. Vi må ha lek og latter her i huset, for hun fortjener ikke å bli straffet fordi at broren hennes er borte. Hun har jo aldri gjort noe galt. Hun er et lite uskyldig barn som fortjener å ha det bra.


Jeg savner deg så lillebror..

lørdag 3. oktober 2009

Jeg har endelig forstått....

Jeg er lei av å tie, av å skulle forstå. Etter mange gode ord fra mange flotte BP-damer har jeg i dag skjønt at jeg ikke trenger å forstå, og jeg trenger ikke å forsvare andre menensker og dems reaksjoner. Sindre er en stor del av mitt liv, han er en del av meg. Jeg har virkelig prøvd og respektere at enkelte ikke vil høre om han, at enkelte synes at det er vondt.. Men med hvilken rett har enkelte lov til å si at dem ikke vil høre noen ting om min sønn, mitt barn, og at jeg ikke skal få lov til å nevne han? Han har levd inni meg, jeg har satt han til verden. Jeg har ammet han, stelt han, trøstet han og kost med han. Jeg har båret han i armene mine time etter time, og sovet med han på brystet natt etter natt. Jeg lekte med meg selv og mitt liv for å få han, for så høyt var han ønsket, og enda høyere elsket! Jeg savner han, vist pokker savner jeg han. Det går ikke en dag, ikke en time uten at han er innom tankene mine. Jeg har to enorme gleder i livet, det er mine to barn. Jeg har også en stor sorg i livet, sorgen over å ha mistet Sindre. Jeg er fremdeles Anne, bare med litt mere bagasje enn dem fleste andre har. Vil enkelte mennesker være en del av mitt liv må dem ta meg slik jeg er, og med den bagasjen jeg har. Dette er meg på godt og vondt. Sindre er min glede, min sorg, mitt liv. Dette er min historie om en engel!

fredag 2. oktober 2009

Skyldfølelsen

Å, som jeg har følt skyld etter Sindre døde. Hvorfor så jeg ikke at han var syk? Hvorfor sendte jeg han bort? Hvorfor var jeg ikke der? hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Dette har gnagd meg så fælt, enkelte dager har det vært vanskelig å i det hele tatt puste når skyldfølelsen virkelig slår til. Jeg har gått mange runder med meg selv, og endelig føler jeg at noen av disse tankene begynner å slippe taket. Jeg så ikke at han var syk, for han ikke viste noen symptomer på at han ikke var bra. Man misstenker ikke at er barn som er blid og fornøyd,samt spiser og sover som normalt er sykt. Jeg har klandret meg selv for at jeg sendte han bort, jeg har bedt mannen min om å kjefte og smelle. Jeg hadde skjønt det om han hadde valgt å flytte fra meg siden det var meg som valgte å sende han til barnevakt. Det er pga et valg jeg tok at vi ikke var der da sønnen vår døde. Jeg vet alt dette, jeg lever med dem tankene hver dag. Hadde ikke jeg bestemt at han skulle til "tante", så hadde han ikke dødd uten oss der. Det er fakta. Men jeg sendte han ikke bort av egoistiske grunner. Jeg lot han ikke dra fordi at jeg ville ha tid uten han. Det å ta et valg om at han skulle være borte fra oss en hel helg var ikke lett, for jeg visste at jeg kom til å savne han veldig mye. Jeg valgte som jeg gjorde fordi at all min tid gikk til datteren vår som var syk. Jeg var utslitt, rett og slett segneferdig, og jeg følte ikke at jeg på daværende tidspunkt klarte å gi han alt jeg syntes han fortjente. Jeg hadde ikke tid eller overskudd siden Andrèa krevde meg 24 timer i døgnet. Jeg stoler fullt og helt på venninnen min, hvis ikke hadde jeg aldri takket ja da hun spurte om hun kunne passe han. Jeg visste at da ville han få all den kjærligheten, omsorgen og oppmerksomheten han trengte, og mere til dem dagene han skulle være der. Jeg valgte ikke det som var best for meg,da hadde jeg heller hatt han hjemme, jeg trodde jeg valgte det som var best for han. Endelig begynner jeg å forstå at jeg ikke var egoistisk, jeg gjorde det jeg trodde var best for mitt barn der og da. Jeg visste ikke at han aldri skulle komme hjem igjen, det hadde jeg ikke den fjerneste anelse om. Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake, og valgt om igjen uten å vite hva morgendagen bringer, så hadde jeg tatt samme valget. Jeg vil aldri slutte å gjøre det jeg føler at er til det beste for barna mine. Selv om det hender at følelsene om å ha sviktet og feilet som mor fremdeles kommer med jevne mellomrom, så vet jeg det at jeg har ikke gjort noe galt, det var ikke min skyld! Der og da tok jeg det rette valget for mine barn sin del, et valg jeg hadde tatt om igjen om jeg hadde måttet velge hva som var best for et av mine barn.

Takk for alle gode ord!

Etter at vi var i media i går har vi fått så mange gode tilbakemeldinger! Jeg velger å lime inn noen av dem her. Dere skal vite at vi har satt pris på alle dem flotte ordene dere har gitt oss! Så takk kjære venner for alle gode ord. Dere er med på å gi meg den styrken jeg trenger når ting virkelig butter imot. Dere er med på å gi meg troen på meg selv tilbake, og lar meg få vite at det vi gjør er det rette!

Fy flate så stolt jeg er av deg/dere vennen!!! Så fantastiske dere er begge to! Dere setter virkelig søkelys på noe som ikke burde hysjes ned. For noen fantastiske foreldre dere er for prinsesse Andrèa, og for prinsen Sindre som alltid vil leve i deres hjerter og minner ♥ masse glad i deg vennen
-Siri-


Så fin artikkelen ble,nå er det ei lita prinsesse og en liten englegutt som er stolt av mammaen og pappaen sin. Dere er fantastiske begge to, ekte forbilder for oss som kjenner dere:)
-Ida-


Er så stolt av dere Anne Og Eldar.Aldri vært bortatt noen mennesker som er så sterke som dere.
syns dere er fantastiske jeg:-) Man skal være glad for at det fins mennesker som dere i verden som velger å kjempe for andre gjennom barnet sitt.Blir rørt bare av å tenke pådet :-*
-Silje-

Og sånn fortsetter det! Jeg har fått takk fra andre englemammaer for at vi valgte å stå frem. Det å se at andre mennesker som virkelig vet hva dette er snakk om takker meg gjør alt strevet virkelig verdt det!

Og for alle dere som ikke har fått lest det, her er artikkelen:
Varden