lørdag 15. august 2009

Døden

Jeg husker det som om det var i går. "Anne, Sindre puster ikke. Ambulansen er her". Jeg tror jeg ropte inn i telefonen "hva er det du sier". "han puster ikke..." Jeg lukker øynene og ser for meg alt som skjedde. Den bunnløse fortvilelsen i stemmen til venninnen min. Sjokket hos meg.. Dette kunne ikke skje. Vi måtte vekke datteren vår som endelig sov litt. Vi pakket klær til henne sammtidig som vi ringte etter barnevakt. Vi fortsatte å ringe rundt mens vi satte oss i bilen. Heldigvis fikk vi tak i svigerforeldrene mine. Dem hadde ikke reist på hyttetur enda, som var planen dems for helgen. Dem ble hjemme, møtte oss på vegen for å overta Andrèa. Vi hadde en lang vei forann oss.. Dem begynte å ringe oss fra sykehuset, ville ha oss til å ta taxi. Jeg nektet, vi hadde ikke tid til å vente på noen. Jeg skulle ned til sønnen min, og det fort. Dem ville ikke gi seg, ringte oss flere ganger og tryglet oss om å få tak i noen som kunne kjøre oss, dem ville ikke at vi skulle kjøre selv. Jeg nektet fremdeles, prøvde iherdig å få dem til å forstå at det var uaktuelt. Til slutt ringte sykehuset til politiet, og politiet møtte oss på veien, og kjørte oss resten av veien med blålys og sirene. Dem ringte meg aldri opp igjen for å fortelle at dem hadde fått liv i han. Jeg skjønte det lenge før vi kom frem at det var for sent.

Jeg husker bilturen ned. mamma begynte å sende meg meldinger. "har dem fått liv i han?" "nei". Neste melding: "puster han?". "jeg vet ikke mamma, jeg vet ikke!". Jeg husker jeg var så sint. Hvorfor måtte hun mase om dette? Jeg ser jo det nå i ettertid at hun satt der og var livredd, akkurat som vi var, men akkurat på det tidspunktet hadde jeg lyst til å be hele verden om å reise dit solen aldri skinner.
Turen i politibilen var et mareritt. Enda vi kjørte med blålys og sirene nektet folk å flytte seg av veien. Ved mere enn en anledning presset sjåfører seg inn på veien forann oss, og nektet å kjøre til siden. Jeg var rasende, hadde lyst til å hoppe ut, og røske tak i dem. Sinne, sorg og fortvilelse vekslet på i en runddans av følelser. Sønnen min måtte leve, han MÅTTE leve. Jeg visste jo det at det var for sent, men jeg håpte i det lengste.

Endelig fremme på sykehuset. Jeg hadde ikke tid til å vente på mannen min, jeg løp inn. Han kom etter så fort han kunne. Vi kom inn i en hvit gang.. Det kom to sorgtunge ansikter mot oss, en lege og en sykepleier. Legen tok meg i handa: "velkommen hit". Disse to ordene har brent seg fast i minnet. Velkommen hit? Jeg ville ikke være velkommen dit. Jeg ville ikke være der i det hele tatt. Dem fulgte oss inn på et rom. Et lite hvitt rom med små vinduer, og mørke møbler. Det var så kaldt og upersonlig. Så sterilt. Legen begynte å prate: "vi gjorde alt som stod i vår makt, men jeg er så lei for å måtte fortelle dere at vi ikke klarte å redde han". Han fortsatte å prate, og omtalte Sindre konsekvent som han. Jeg ble sint, og slang ut: "han heter ikke Han, han heter Sindre!"

Jeg forlangte at dem hentet venninnen min inn til oss, jeg måtte se henne. Jeg trengte å få gitt henne en klem, holde rundt henne og trøste henne. Jeg må ha vært i sjokk, for jeg brydde meg fremdeles mere om dem rundt meg enn jeg gjorde om meg selv. Måtte sørge for at alle andre hadde det bra.

Jeg fikk ringt mamma, mamma skreik. Søsteren min hylte som besatt i bakgrunnen. Alle var i sjokk. Tante ringte meg, for jeg hadde prøvd å få tak i henne for å få henne til å ta Andrèa. Hun mistet selv sønnen sin for fire år siden. "nei, det var ikke noe alikevel tante. jeg måtte ha barnevakt til Andrèa, Sindre er død." Jeg fant ingen penere måte å si det på. tante fikk sjokk, hun begynte bare å le. Det tok litt tid før hun virkelig forstod at Sindre var død.

Jeg ville se han, måtte få holde han. Vi ble fulgt ned i kapellet der han lå. Det var grå fliser på gulvet der, det var hvite vegger. Det satt en sykepleier der med han, det var tent lys, og en bibel lå der. Det var så kaldt, så upersonlig, og så dødt. Mitt inne i dette rommet stod en gammel, stygg sprinkelseng av smijern. Jeg husker jeg tenkte hvor ironisk det var. Hva skulle han med en sprinkelseng, han kom jo aldri mere til å dette ut. Jeg løp bort til han, røsket han til meg. jeg gråt, jeg tagg han om å våkne. Men det kom ikke en lyd over leppene hans, ikke et klynk.. ingen ting.
Jeg ble støttet ut igjen. Det gikk rundt for meg, jeg var kvalm, svimmel og virkelig uvel. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor måtte min nydelige lille sønn bli til en engel så altfor tidlig?

Vi ble fulgt opp på rommet igjen der vi ble mottatt. Mannen min fikk ringt foreldrene sine med beskjeden. Dem måtte ordne barnevakt til datteren vår, for dem ville ned til oss. Hele tiden hadde vi minst en sykepleier sammen med oss, dem ville ikke la oss være alene.Venninnen min var der også sammen med eksmannen sin. Han hadde vært der, det var han som hadde prøvd å gjenopplive lille vakre Sindre-min.

Det føltes som om det gikk en hel evighet. Vi ventet og ventet, mens det var noen og ordnet i stand et rom til oss som vi kunne ha sammen med Sindre. Til slutt ble vi hentet, rommet var klart. Det var en kjøkkenkrok, kjøkkenmøbler, det var en mørkeblå skinnsofa, to skinnstoler, det var soverom og bad. Det var nesten som en liten hybel, hadde det ikke vært for sprinkelsengen med min lille engel i.

Svigerforeldrene mine kom ned, dem gråt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem. Jeg hadde ingen ord til trøst,ingen ord som kunne lindre smerten dems. Jeg gikk fra dem, lot dem være igjen der inne alene sammen med mannen min og Sindre.

Politiet kom, dem måtte etterforske dødsfallet. Jeg hadde lyst til å be politimannen om å pelle seg ut. Hvem trodde dem at dem var? Skjønte dem ikke hvor vondt vi hadde det? Dem kunne vel ikke for alvor tro at vi hadde misshandlet han. Vi måtte svare på noen spørsmål, men til slutt hadde jeg fått nok og ga beskjed om at jeg ville gå tilbake til sønnen min hvis det ikke var noe mere dem måtte ha svar på. Vi fikk gå.

Vi pratet med presten, jeg var så lei meg siden vi ikke hadde rekt å døpe han. Vi ble enige om å foreta en velsignelse av han. Mamma, samboeren hennes, storesøsteren min og lillesøsteren min var på vei nedover. Jeg ville vente til dem kom, jeg ønsket å ha dem der.

Meg, venninnen min og eksen hennes gikk ut en tur. Mens vi stod på utsiden kom det en mamma og en pappa med en baby på armen. Babyen var nok på alder med Sindre, og den gråt. Jeg knakk sammen..

Familien min kom, jeg møtte dem ute. Søstrene mine kom løpende mot meg, dem kastet seg rundt halsen min. Dem gråt. Nok en gang var det noen som trengte min trøst, men jeg visste ikke hva jeg skulle si denne gangen heller. Vi gikk opp på rommet, velsignelsen skulle finne sted. Så stod vi der sammen med presten med Sindre på armen, mens svigerforeldrene mine, venninnen min og hennes eks, mamma, samboeren til mamma, storesøsteren min, lillesøsteren min, to sykepleiere og legen som hadde prøvd å redde han stod i en halvmåne forann oss. Sermonien ble avslutt med at vi alle sammen sang trollmors vuggevise til han. Så falskt, men alikevel så vakkert.

Svigerforeldrene mine måtte reise hjem, dem måtte tilbake til datteren min. Familien min skulle bli der natten over. Sykepleierene ordnet rundt oss hele tiden, dem kom med drikke og mat til oss alle. Jeg fikk ikke ned en bit. Venninnen min og eksen hennes reiste hjem. Vi skulle komme etter, jeg måtte komme meg bort. Mamma og storesøsteren min lovte at dem skulle passe på Sindre hele natten, han skulle ikke ligge alene.

Da vi kom til venninnen min var eksen hennes fremdeles der. Han stod der og lagde mat til oss midt på natten! Dem gjorde alt dem kunne for å ta vare på oss. Tanken var så god, men jeg klarte fremdeles ikke å få i meg noe mat. Jeg gikk i dusjen. Mannen min ble med inn på badet, ville ikke at jeg skulle være alene. Det tok ikke lange tiden før han kom inn i dusjen til meg, og der under rennende vann med armene hans rundt meg knakk jeg. Jeg gråt og jeg gråt, ville bare tilbake til Sindre. Vi reiste tilbake, ikke ti ville hester kunne holdt meg unna. Jeg måtte se han, holde han.

Storesøsteren min skulle bare holde han mens jeg gikk en tur på do. Da han kom tilbake så jeg at leppene hans begynte å bli blå. Jeg fikk sjokk. Kroppen min gikk i dvale. Jeg hørte alt som ble sagt, jeg merket alt som ble gjort, men jeg klarte ikke å reagere. Jeg husker dem ristet i meg, dem prøvde å få meg til å reagere. Jeg hadde ikke sjangs. Kroppen min ville ikke lystre.

Jeg ble fulgt i seng, men jeg klarte ikke å roe meg. Tankene fløy. Jeg sa til mannen min at han måtte vekke Sindre. Han gråt. Jeg skreik at han måtte vekke han. Jeg begynte å slå han, han måtte vekke sønnen vår! Sykepleieren kom inn, jeg skreik at hun måtte vekke han. Hun gråt, store tårer randt nedover kinnene hennes. Jeg hylte og jeg hylte. Hvorfor kunne dem ikke vekke han? Han var ikke død! Dem kom med beroligende til meg.Mannen min sovnet, jeg lot han sove. Han trengte det.Jeg stablet meg på beina, skulle inn til Sindre igjen.

Jeg la meg i en seng med Sindre, holdt han i armene, og jeg sang. Jeg sang, sang og sang. Ingen andre eksisterte. Da var det bare oss to. Meg og Sindre, mor og sønn.

Neste dag måtte vi ned i kapellet for å se på en kiste som begravelsesbyrået hadde kommet meg. Jeg kastet bare et blikk på den før jeg snudde ryggen til og gikk. det var ikke kisten som Sindre skulle ha. Den var ikke en liten prins verdig.

Familien min måtte reise hjem, og vi fikk en stund alene sammen med sønnen vår.
Vi koste med han, og vi sang. Tårene trillet, sorgen var stor. Sykepleierene kom med en dypbag til han som han skulle få ligge i frem og til bake til obduksjonen siden vi ikke ville ha kisten. Vi fikk også et teppe til han som vi skulle få lov til å beholde. Det var sydd for hånd av noen som hadde levert dem til sykehuset til slike formål. Det var så vakkert. Jeg la Sindre i bagen, og pakket han inn i teppet. Jeg nusset han på pannen, og strøyk han på kinnet. Jeg avsluttet med å synge trollemors vuggevise for han, før jeg snudde ryggen til, og reiste hjem.

torsdag 13. august 2009

Livet.

Familien var komplett, vi hadde alt! Under svangerskapet lurte jeg ofte på hvordan dette skulle gå. Kunne jeg ha like mye kjærlighet til den nye verdensborgeren som jeg hadde til Andrèa? Var det mulig å elske et barn like høyt som jeg elsket henne?
Tankene var mange.. Da jeg fikk holde han for første gang var alle bekymringene som blåst bort. Det var ingen forskjell på følelsene mine for mine to barn. Begge to var like unike og like høyt elsket. Jeg innså for alvor at man ikke får utdelt en viss mengde med kjærlighet som skulle fordeles. Jeg elsket fremdeles Andrèa like høyt som jeg alltid hadde gjort, og tenk, jeg fikk like mye kjærlighet til sønnen min. Vi kom oss fort inn i rutiner. Mannen min var permitert på denne tiden, så han var hjemme med oss. Sindre fikk navlebrokk, og var mye plaget med magen. Samtidig begynte jeg å miste melken, så Sindre måtte få annenhvert måltid med morsmelkerstatning. Det ble til at jeg var våken med han store deler av nettene grunnet magevondt, og mannen min stor opp med barna på morgenen så jeg skulle få hvile da. Det var en ordning som fungerte veldig greit. Andrèa knyttet seg mere og mere til broren sin for hver dag som gikk, og hun gjorde ikke annet enn å prate om han i barnehagen. Vi følte oss virkelig priviligert som hadde to så flotte barn, og for at Andrèa ikke viste noe tegn på sjalusi. Premature barn er som regel veldig kontaktsøkende, og Sindre var virkelig ikke noe unntak. Han trengte nærhet hele tiden. Jeg bærte han som regel inntil meg i et bæresjal. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg tilbrakte på gulvet i lek med Andrèa, mens han var trkt knyti fast inntil brystet mitt. Hun klagde aldri på at lillebror alltid var der.. Selv når jeg ammet han satt hun ved siden av meg og strøyk han over håret. Knappe to år var hun, og sang bæ bæ lillelam for lillebroren sin runde på runde. Hvert ord kunne hun i sangen, ingen ting var feil. Det å se dem sammen rørte virkelig mammahjertet mitt. Så fint vi hadde det den gangen da familien fremdeles var komplett.. Lite viste vi om hva som ventet rundt neste sving..

Sindre nærmet seg tre månder, og Andrèa ble veldig syk. Hun spiste ikke, hun drakk ikke, og feberen ville ikke ned. Det begynte med noe vi trodde var et kruppanfall, reiste på legevakta og jentungen fikk oksygenmaske med medisiner i. Hun ble ikke bedre, snarere tvert i mot. Etter to dager reiste vi igjen på legevakta. Denne gangen ble vi sendt hjem med hostesaft, og beskjeden var at det nok snart ville gi seg. Hun ble bare dårligere og dårligere. Hostesaften fikk hjertet hennes til å slå i vildens sky, og vi skjønte fort at hun ikke kunne bruke den. Vi fikk fremdeles ikke i henne mat eller veske. Hun bare gråt, og jeg sov ingen ting.. Etter enda to dager hadde hun 41,3 i feber. Hun ble bare dårligere og dårligere, og jeg begynte for alvor å bli redd. Enda en runde på legevakta med samme resultat. Ny runde med oksygenmaske før vi nok en gang ble sendt hjem med en hostesaft. Jeg var sliten og redd. Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet ovenfor Sindre, for jeg følte at jeg ikke hadde nok krefter til å gi han alt han trengte. All min tid gikk til Andrèa. Venninnen min forstod at jeg var sliten, og tilbød seg å ha Sindre fra fredag til søndag. Jeg takket ja. Der visste jeg at han ville få all den omsorgen og kjærligheten som ikke jeg klarte å gi han akkurat da, og jeg skulle bruke helgen til å hvile alt jeg kunne mellom slagene hjemme.

Venninnen min bodde 2,5 timer unna oss, så jeg ble enig med henne om at vi skulle møtes på halvveien, men før vi reiste måtte jeg nok en gang innom legen med Andrèa. Dette var fjerde gangen på en uke, og endelig fikk vi en lege som ville høre på oss! Jentungen hadde lungebetennelse, og endelig fikk hun medisiner. Nå tenkte jeg, nå ville alt bli bedre.

Vi stoppet innom hos svigerforeldrene mine på veien. Sindre trengte tør bleie, og litt mat før han skulle være med venninnen min den siste biten. Jeg husker jeg satt der og ammet han, mens jeg så på han med tårevåte øyne, og fortalte han at jeg kom til å savne han så masse, men at han ville få det bra hos "tante" den helgen. Lite visste vi om hva som skulle skje..

Nøyaktig 20 timer tok det fra vi leverte han, til venninnen min ringte meg og fortalte at ambulansen var der. Gutten min pustet ikke..

onsdag 12. august 2009

Starten.


Jeg fikk en underlig følelse, det var noe som var i ferd med å skje i kroppen min. Jeg fikk et innfall, måtte ta en test selv om mensen enda ikke var ventet. Positiv! Jeg satt der og måpte, dette kunne jo ikke stemme. Vi skulle jo ikke ha flere barn. Redselen etter hvor syk jeg hadde vært etter vi fikk første barnet vårt satt igjen. Datteren min var fire uker da legene endelig hørte på meg og la meg inn på sykehuset. Ikke en liten blodprpp, men en stor sammenhengende en som satt fra midt i lårene på begge beina, og opp til nyrene var det som feilte meg. Jeg klarte ikke å stå oppreist, jeg klarte ikke å gå.. Jeg hadde skyhøy feber, og forferdelige smerter.
Hver dag i åtte dager tilbrakte jeg mange timer på operasjonsbenken. Katetere inn i knehasene, inn i lysken, og inn fra siden på halsen. Strengt sengeleie, jeg fikk ikke stå opp, måtte ligge flatt. Jeg ble sent hjem, erklert frisk.. Jommen sa jeg smør. Fem dager så var jeg like dårlig igjen. Da var det bare å krype til korset, og innrømme at jeg nok ikke var helt bra.. Nye åtte dager på rikshospitalet. Årene var like tette igjen. Årer ble blokket ut, stent ble satt inn. Jeg så nesten ikke datteren min denne tiden som jeg var syk. 23 år gammel, hadde en liten baby, og jeg var lagt inn med blodpopp. Jeg var livredd.
Det viste seg at jeg hadde en sykdom. Laidenmutasjon heter det vist på fagspråket. Kroppen min danner for mye blodplater, og faren for blodpropper øker. Beskjeden var klar: livslang medisinering med marevan og kontroller på rikshospitalet en gang i året. Hyppige legebesøk for å ta blodprøver, og få rette medisineringen, samt sterke anbefalinge rom å ikke få flere barn.

Jeg satt der med testen i handen, visste ikke helt hva jeg skulle foreta meg. Jeg fikk vekt mannen min som sov etter nattevakt. Vi kontaktet lege med en gang, fikk hastetime. Marevan ble byttet ut med antikoagulerende sprøyter. Disse skulle jeg sette på meg selv morgen og kveld. Legen vår kontaktet spesialistene på rikshospitalet. Vi ventet i spenning på om vi kunne beholde denne lille krabaten som hadde slått seg til i magen min, eller om det var for stor risiko å gå gjennom dette svangerskapet. Beskjeden var klar: det ville bli tøft, men dem skulle gjøre alt dem kunne for å hjelpe oss. Vi valgte å satse. Vi skulle bli foreldre på nytt. Prinsessa vår skulle få en bror eller søster.

At det ble tøft var ingen overdrivelse. Jeg var ufattelig dårlig dem atten første ukene av svangerskapet, samt at jeg var livredd for sprøytene. Mannen min måtte sette dem på meg, for jeg taklet ikke å gjøre det selv. Det ble mange kontroller, både hos jordmoren min og i Oslo. To timer reisevei hver vei ble slitsomt. Halvveis i svangerskapet kom det første sjokket: amren til vår lille prins var deformert. jeg gråt mine modige tårer da. Jeg bekymret meg for fremtiden hans, for om han ville bli mobbet. Jeg følte et ekstremt stort behov for å beskytte han, han var sønnen min, og jeg elsket han uansett.

Jeg ble dårligere og dårligere. Gikk jeg to meter så svimlet jeg, og slet med å få puste. Jeg begynte å besvime, og følte meg ikke lengre trygg da jeg var alene hjemme sammen med datteren vår. En tur til legen var nødvendig, jeg hadde en blodprosent som var på under syv, og ble sendt inn til Oslo for innleggelse. Etter fire dager i sengen fikk jeg blodoverføring, og en ny verden åpnet seg for meg. Jeg klarte plutselig alt! Jeg kunne leke og herje med datteren min, jeg kunne handle og gjøre husarbeid. Til tross for at sønnen vår hadde en deformert arm var jeg lykkelig. Dette skulle vi klare!

Lykken varte ikke lenge, på neste kontroll sa dem at armen hans så fin ut alikevel, men at det nå så ut som om at han var kortvokst. Kortvokst skulle vi klare, men da dem også fant ut at brystkassa hans var for trang i forhold til hjertet ble jeg for alvor redd. Vi vra frem og tilbake til Oslo annenhver uke, jeg var utslitt og redd. Tårene satt løst i denne tiden. Legene fant til slutt ut at jeg skulle legges inn på sykehuset fire uker før termin, og bli satt i gang. Jeg begynte å se frem til å få holde prinsen min i armene. Jeg skulle kjempe, vist pokker skulle jeg kjempe. Løvemammaen i meg våknet for alvor, og jeg var klar til å beskytte dette lille menneskebarnet med alt som bodde i meg.

Den dagen vi rundet uke 33 av svangerskapet satte fødselen i gang. Jeg var ikke forbredt, det tok mange timer før jeg skjønte hva som var i ferd med å skje. Da jeg endelig forstod det var det bare seks minutter mellom hver rie. Jeg ringte Rikshospitalet, og fikk beskjed om å reise til Telemark sentralsykehus med en gang.
Dem prøvde å stanse fødselen, og satte lungemodningssprøyte, før jeg ble sent inn til Oslo i ambulanse med blålys og sirene, og en jordmor til følge.

Riene kom og gikk dem neste fem dagene, det var tydelig at vår lille sønn ikke ville vente med å komme ut.. 21 desember 08 klokken 02.40. 6 uker og 3 dager før temin kom han til verden, og jeg fikk ikke engang sett han før dem løp ut med han. Mannen min fulgte etter. Livmoren min var sliten etter 6 dager med rier, og morkaken min løsnet sammen med vår lille prins. Blodspruten stod, og det ble livatt på fødestuen. Leger og jordmødre fløy om hverandre. En lå oppå meg for å stanse blødningene, mens en annen stappet i meg medisiner for å trekke livmoren sammen. Nesten 2 liter blod mistet jeg, og nok en gang trodde jeg at det var slutten for meg. 2 barn hadde jeg fått, skulle jeg virkelig dø nå?

Timene sneglet seg av sted, endelig skulle jeg få se min lille prins. Han var perfekt! Allerede dagen etter ble vi sendt på røndtgen med han for å finne ut hvor galt det var. Dem fant ikke noe galt! Jeg vekslet mellom en enorm glede og sinne. Gleden over at sønnen vår var helt frisk, sinne over alle bekymringene vi hadde blitt påført av legene som hele tiden sa at det var noe galt med han. Plutselig følte jeg meg lurt! Jeg følte at dem hadde ødelagt svangerskapet mitt, dem hadde gitt meg så mange ekstra bekymringer. Jeg følte at jeg hadde sviktet datteren min denne siste tiden, for jeg var så sliten og trist. Alt var et virvarr. Tanker og følelser var et eneste stort kaos. Selvfølgelig var jeg lykkelig! Jeg hadde jo to perfekte barn. Sindre var ikke lengre bare perfekt for meg og papapen sin, han var perfekt for resten av verden også.

Sindre var en skikkelig kjempe. Bare tre dager gammel begynte han å spise maten sin selv, en uke gammel ble sonden fjernet og jeg fullammet han. 14 dager gammel fikk vi reise hjem. Han vokste fort, han at som en hest og lykken smilte til oss!

Bekymringene vi hadde hatt ang Andrèa og sjalusi var som blåst bort. hun hadde ikke engang fylt to år, og hun forgudet lillebroren sin. Det var ikke lengre mamma som var viktig. Det var lillebror som skulle ha kos, og nuss på panna når hun skulle i barnehagen, det var lillebror hun spurte etter når hun ble hentet i barnehagen. Hun hjelp meg med bleieskift, hun vasket han i rumpa, hun tørket gulp, hun hjalp til med å gi han flaske.. Hun vasket han når han badet. Hun var med på alt, og hun var så stolt! Hun var aldri slem med broren sin, hun mere eller mindre tilba han. Hun elsket å få ha han på fanget, hun nusset han på panna, og strøyk han over håret. Bedre storesøster kunne han aldri ha fått.

tirsdag 11. august 2009




"livet blir ikke som før når et kjært smil har sluknet"
En ærlig fortelling om mine tanker og følelser. Om gleden over å få barn, og sorgen over å miste et barn. Dette er min hverdag på godt og vondt, det er min vei tilbake til livet.